I våres skrev jeg en kort sak om Hugo-prisen, den kanskje mest prestisjefylte litteraturprisen for bøker i science fiction sjangeren. De nominerte til roman-prisen ble presentert og favoritter utpekt. Nå er prisen delt ut, og jeg må si at jeg traff ganske bra.

Hugo-prisen for beste roman ble gitt til både China Mieville og Paolo Bacigalupi for henholdsvis The City and the City og The Windup Girl. Både Bokmerker og The Guardian fikk dermed rett i sine antagelser, ikke at en seier til noen av de to ville vært overraskende. Men et uavgjort resultat hadde nok gitt høye odds.

The City and the City er en såkalt høykonseptroman, som forfatteren nok må sies å være en spesialist på. Handlingen foregår i to byer som tar opp samme sted rent fysisk, men forskjellige steder mentalt. Innbyggerne ”avser” de delene av byen som ikke er deres, og krysser man over eller glemmer ”å avse” på riktig måte kommer det hemmelige politiet (kalt Breach) og tar deg. Ganske vanskelig ide å følge, og når man kastes inn et mordmysterie som skjer på overgangen mellom de to ”byene” blir det hele ganske komplisert.

Mieville liker sjeldent å forklare seg, og han forventer at leseren skal følge nitidig med på alt som gjøres og sies. Det er for så vidt greit nok, men jeg har lest en del av ham etter hvert, og jeg vil hevde at han kan trenge å fornye seg. The City and the City er ikke hans beste verk, men kanskje det minst sære. Som jo sier sitt…

The Windup girl er en mer klassisk sci-fi roman, men mesterlig utført. Bacigalupi raser frem som en av mine favorittforfattere, og mye takket være denne boka, som også er hans debutroman innen sjangeren.  Handlingen er satt i en semirealistisk post-olje fremtid, der vi har greid å brenne opp mesteparten av jordas energiressurser. Samtidig har mer eller mindre selvpåførte miljøkatastrofer ødelagt landbruket, og flyttet verdens maktsentrum til den amerikanske midtvesten, nærmere bestemt genetikklaboratoriene i Des Moines, Iowa. Det hele har en Atwoodsk klang over seg, og det er et stort kompliment fra min side.

Handlingen i romanen er derimot ikke lagt til Iowa, men til Thailand. Dette er et mesterlig trekk av Bacigalupi, han maner et bilde av et Thailand som både er flatterende og merkelig for lesere som ikke bor i Sørøst Asia.

Den titulære ”opptrekksjenta” er en tragisk og heltemodig karakter, et syntetisk fremstilt menneske som med Thailands sakte kollaps som bakteppe får hele livet sitt snudd på hodet. I dette tilfellet er det ganske positivt, og det er interessant hvordan boken tenderer til mer og mer tragiske hendelser for alle karakterer med unntak av hun som ikke egentlig er et menneske rent genetisk sett. Bacigalupis konsept er at gener er et potensial, ikke et utfall, og det er en ide det er vanskelig å være uenig med.

Med andre ord stiller jeg meg helt bak årets Hugo-pris, og for en gangs skyld har jeg lest romanvinneren(e) før de fikk prisen, i stedet for 10 år etter.  Planen er å gjøre det samme neste år…
Det deles ut priser i mange andre kategorier og, der jeg ikke er like flink til å tippe. Ta en kikk på her for hele listen.

PS: China Mieville gav et intervju, rett før han fikk Hugo-prisen, om blant annet verdien av priser. Han ser enda skummelere ut på film, egentlig.