Jeg vil vite mer om novellen. Jeg vil lese flere noveller. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre det, og samtidig skrive om det her på Bokmerker.
Novellen er vår popsang 1. Den er kort, av og til litt kortere, av og til litt lengre, men avgrenset. Avsluttet. Akkurat som popsangen, kan den være tradisjonell og formelt rigid, eksperimentell og abstrakt, den kan være alle de tingene på en gang. Tre minutter, fem tusen ord; de kan begge gjøres unna i en fei, men allikevel inneholde hele verden. Novellen kan fortelle hele historien like godt som en roman, om nødvendig på et par avsnitt, men siden ingen forventer hele historien, er novellen fri, like fri som popsangen, like velegnet til å snike seg gjennom hverdagsrustningen din og ta deg med et helt annet sted, gjøre deg en helt annen – uten at du må lese en hel natt, en hel uke, en hel måned 2.
Men alle elsker popsangen. Enda viktigere: alle hører på popsangen. Mora di synger popsangen når hun maler det andre strøket på stueveggen. Lillebroren din mikser popsangen sammen med syv andre popsanger og legger resultatet ut på Soundcloud. En forsker på McMurdo Station lurer på om det er mildt nok i dag til at hun kan høre på popsangen uten at mp3-spilleren hennes blir ødelagt. Popsangen elskes av alle, også de spesielt interesserte.
Novellen elskes bare av de spesielt interesserte. Litt-viterne. Forfatterne. Kritikerne. Nerdene. Du, jeg, men ikke alle vi kjenner. Novellen er noe romanforfattere skriver før de får solgt romanene sine til forlaget. Novellen er støttehjul. De aller fleste virker å være enig om at den beste norske boken skrevet i min levetid er en novellesamling, men det hjelper ikke å gjøre novellesamlinger mindre esoteriske. Novellen virker å være forvist til en birolle, til et pliktløp mellom pensumlister og støvete kåringer, til en tilværelse som snarglemt stoppested i norsktimenes sjangerparade. 3
Eller? Smarttelefonenes og nettbrettenes inntog er i ferd med å forandre – kanskje til og med nyinnstifte – lesningen, og ellers e-trege norske forlag ser på nettopp novellen som det perfekte mediet for å braute seg inn i appbudsjettene våre. 4 Det koster åtte kroner å eie en popsang. Hundre kroner å leie alle popsangene. Selvfølgelig burde det være likens med noveller. Siden de store norske forlagene aldri kommer til å tørre å selge e-bøker på en måte publikum faktisk vil ha, kan Norge heller bli e-novellens foregangsland. Om femti år, når popsangen er avleggs, vil unge nordmenn si at popsangen er musikkens novelle, ikke omvendt. 5
Egentlig foregriper jeg begivenhetenes gang når jeg innleder dette prosjektet med misjonering. Motivasjonene mine er, som nevnt, fullstendig egoistiske. Jeg skriver dette fordi jeg vil vite mer om novellen. Jeg vil lese flere av dem, jeg vil bekrefte denne magefølelsen min om at novellen virkelig er vår popsang, at den kan gjøre ting romanen ikke kan, ting vi har glemt at litteraturen kan gi oss. Og når jeg sier «vi» og «oss» mener jeg selvfølgelig «jeg» og «meg». I motsetning til meg er selvfølgelig den gjengse bokmerkerleser en garvet novellekonsument, ytterst kapabel til å fore meg med anbefalinger og retningshenvisninger på veien mot opplysningen. Så: har du en favorittnovelle? Hva er den beste novellesamlingen eller antologien du har lest? Har du et tips om sider hvor man kan lese noveller på nett?
Apropos sistnevnte, ukens novelletips kommer fra den ublu sjangerlitteraturen. Moderne science fiction, fantasy og horror ble født i den viltvoksende magasinfloraen i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Selv om dette umettelige markedet for kortfiksjon bare har blitt mindre og mindre 6 de siste femti årene, har den engelskspråklige sjangerlitteraturen hegnet om novellens posisjon som en vital og stadig putrende idéfabrikk 7, formen hvor det virkelig interessante skjer. Alle de større prisene (Hugo, Bram Stoker, World Fantasy) har kategorier for beste novelle, og pleier å sørge for at de (aller fleste) nominerte er fritt tilgjengelig på nett i stemmeperioden 8. En av de litt mindre prisene er British Science Fiction Association Awards, som annonserte sine nominasjoner for ikke så lenge siden. Her kan du finne lenker til alle de nominerte, blant annet norgesaktuelle China Míevilles “Covehithe”.
Neste gang: kanon og leksikon!
1. Dette retoriske grepet fungerer best om leseren later som om poesi ikke eksisterer. Undertegnede gjør dette titt og ofte, så det burde ikke være så vanskelig.
2. Noen bøker skulle man ønske varte for alltid, andre bøker bare virker som om de ALDRI TAR SLUTT. Du hørte meg, Umberto Eco.
3 Talløse ulykker kunne hvert år vært unngått om bare tekstbehandlingsprogrammer kom levert med innebygd metaforblandingsindikator.
4 Noen som har prøvd Gyldendals Kortlest eller Aschehougs lesNovelle?
6 Eventuelt “mettere og mettere”.
7 En klossete parafrase av noe Jonathan Strahan sa i denne episoden av The Coode Street Podcast
8 Som nevnt av dette organets Axel Berg-Larsen.
p
Flott initiativ, flott skrevet, flott humoristisk tilsnitt!
Valgte selv å skrive master om ei novellesamling fordi jeg mente jeg hadde for lita erfaring med denne type tekst. Leste meg gjennom mye rart som ble gitt ut de siste 5 åra mens jeg leita etter tema, og det var kanskje Hans Herbjørnsrud som skilte seg mest ut. Han er nesten Tor Ulven-aktig i skildringa si av jord, bein, gård og opphav, og kanskje enda tøffere.
Gleder meg til å få mer novellestoff!
Noveller er best, bedre enn romaner i mange tilfeller. Gode romanforfattere er dog ikke nødvendigvis gode novelleforfattere og omvendt. Desverre er markedet for noveller heller begrenset, men det er lov å håpe at Kindle og lesebrett åpner for publisering av mer noveller også i Norge.
Maja: Tusen hjertelig takk for ros! Håper jeg kan holde nivået utover vinteren og våren. Jeg har bare lest en Herbjørnsrud-novelle («Johannes Hauge, 63 år, bonde»), men den var til gjengjeld helt avsindig bra. Satser på å bruke dette prosjektet som en unnskyldning for å fordype meg ytterligere i dét forfatterskapet. Noen andre favoritter jeg burde sjekke ut?
Axel: Definitivt et poeng at gode romanforfattere ikke nødvendigvis er de beste novellistene (hmm, funker den direkteoversettelsen tro). Leste De Beste Norske Novellene (red: Terje Holtet Larsen, Aventura, 1994) i høst, og et par av de store navnene i innholdsfortegnelsen leverte ganske semre saker. Unntak og vel så det: Per Petterson.