Ynde
Kristin Marie Berstad
Tiden 2010

Hovedpersonen i Ynde er stort sett opptatt av seg selv, dans, sex og mat, og utviser liten eller ingen empati for de rundt seg. Hun er profesjonell danser, gift med Stig, og troløs sammen med den italienske kollegaen Antonio. Vakker ballettdanser med en nesten umettelig seksuell apetitt. Dersom poenget skulle bli uklart, har  heldigvis hovedpersonen  fått navnet Maria.

På baksiden av boka kan vi lese:

Ynde handler om en ung kvinnes søken etter det sublime, det fullkomne. Det er en fortettet historie om hvordan kunst, skjønnhet, begjær og egoisme er uløselig knyttet sammen. Og ikke minst; det er en roman som både belyser og fordreier våre forestillinger om den ideale kvinnen.

Javel. Jeg syns for så vidt at romanen demonstrerer en sammenheng mellom skjønnhet, begjær og egoisme, men koblingen til kunst er overfladisk eller fraværende. Det føles som om hovedpersonen Maria ikke egentlig er spesielt interessert i kunst, hun er mest interessert i den potensielle dyrkingen av henne som danser. Riktignok reflekterer hun til stadighet over Madonna, men det oppleves ikke som refleksjoner over kunst. Heller oppfatter jeg det som en måte å vise Marias identifisiering med en seksuelt utfordrende kvinne:

Jeg blar forsiktig i Sex. Jeg elsker det bildet hvor hun lener seg tilbake i sofaen med bar overkopp og røyker. De fleste, også Madonna-fans, vil lukke øynene for denne boka. De sier bildene er vulgære. Det er de som har et vulgært blikk, og ikke evner å se skjønnheten. Hvordan det skinner i læret, blinker i havet.

Noen sider senere:

Jeg dytter ham over på siden, ruller rundt, til jeg er på toppen. Han ser liten, flat ut. Jeg lener meg mot sengestolpen og ser inn i veggen, som Madonna gjør i sex, vi ser henne i hvit silhuett, jeg kjenner hvor deilig pikken er inni meg.

Boka berører flere feministiske problemstillinger. Mest tydelig er henvisningen til Beauvoirs beskrivelse av den narcissistiske kvinnen. Utallige ganger i romanen gir Maria utrykk for hvor vakker hun finner seg selv, hvor perfekt hun føler kroppen er, og vi ser hvordan hun ser seg selv utenfra. I tilfellet vi likevel ikke skulle ha fått med oss poenget, staver Berstad det ut til oss i en samtale mellom Maria og bestevenninnen:

Hva er galt med henne? spør jeg. Ser du ikke at Madonna alltid har gjort seg til et offer for objektiviseringen av kvinnekroppen. Og det verste er hvordan hun dytter dette usunne idealet på millioner av jenter. Jeg ser for meg hjernen til Line under det røde håret. Hvordan ferdiglagde setninger surrer rundt der og kommer ut gjennom munnen som tar inn en femti år gammel penis med jevne mellomrom. (…) Hva er det med Madonna som gjør henne til et offer? spør jeg. Det er kropp, kropp, kropp hele tida. Det var derfor jeg sluttet med dansen, fortetter hun. Jeg ble så lei av å se meg selv i speilet hele dagen. Så du mener jeg er et offer for denne objektiviseringen?

Jeg merker at det irriterer meg at personene er som karakterer i en ABC family-serie, enten moralske og snille eller egoistiske og hensynsløse. Mannen til Maria er en stakkarslig fyr som forguder henne, og virker dumsnill. Maria og Antonio er usympatiske og gjør tilsynelatende aldri noe for andre som ikke ganger dem selv. Antonio er en klisje av dimensjoner, en mandig italiensk danser som dukker opp i den sekusuelt umettelige Marias tilværelse.

Det virker også som om forfatteren vil vise en sammenheng mellom Marias sterke seksualdrift og hennes dårlige karakter. Men så skal vi likevel få se hvordan hun blir ”straffet” ved at mennene mister respekt for henne, og får henne til å gjøre ting hun ikke egentlig vil. En desperat kvinne som mister kontrollen den seksuelle lysten tilsynelatende har gitt henne. Jeg syns ikke romanen sier noe nytt om vårt syn på kvinner, men heller oppfatter jeg det som gammeldags.

Romanen er skrevet i korte setninger, og man kan lese den raskt. Den er full av detaljerte beskrivelser av sex og Marias onanering. Men den er ikke spesielt tankevekkende, og ga i alle fall ikke meg noen nye ideer om forbindelsen mellom kunst, skjønnhet og begjær.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)