Mellom oss
Ruth Lillegraven
Tiden Norsk Forlag, 2011
250 sider

Det er ingen hemmelighet at Ruth Lillegraven er min heltinne, derfor var forventningene til andreboka hennes skyhøye, og jeg må innrømme at jeg jubla da jeg fikk vite at en av de første bøkene jeg kunne få lese i 2011 var nettopp den.

Ei av favoritthistoriene til Jakob var om ein fyr han hadde fotografert. Elias, som han heitte, budde all sin dag åleine på ei øy ute i havgapet på Nord-Vestlandet. Då han kom opp i åttiåra, blei han for første gong i livet skikkeleg dårleg. Eit ambulansehelikopter kom for å hente han. Idet dei bar han mot helikopteret reiv Elias av seg dyna og sa: – Å, denne herlege vinden! Det blei det siste han sa i dette livet.

Det jeg liker, og alltid har likt, ved Lillegravens skrivemåte, er hvordan hun blander de store og små tingene. Verden og mennesket, historien og den kjedelige hverdagen, den store kjærligheten og de korte kyssene. Det er en alminnelighet i bøkene hennes, og kanskje spesielt i Mellom oss. Det er som om hun holder litt tilbake, hun forteller historien, og hun gjør det godt – språket er gjennomgående poetisk og samtidig lettbeint, historien glir fremover, driver meg som leser videre. Samtidig tar jeg meg selv i å vente på klimakset. Boka er fin, men ikke grine-fin. Det er en velkomponert bok og selv om det er store hopp mellom tid og personer, så klarer hun å holde meg fast. Men det er som sagt en nesten dempet bok, det er så mange store temaer her – familie, krigen, historien vår, hvem vi er og hvem vi later som at vi er, og ingenting blir blåst opp eller sluker leseren. I motsetning til debuten der jeg wow’a meg gjennom dikt etter dikt, sitter jeg nå og venter på at hun skal fange meg på ordentlig.

Men så – jeg sitter på kafé og leser ut boka, jeg er alene med en cola, jeg blar om til de siste 10-20 sidene, og tårene triller, jeg prøver å skjerpe meg, prøver å riste de av meg, men denne lille boka som har vært så dempet, så stille, den tramper inn i hjertet mitt, og det er ikke som at hun slår på stortromma egentlig, språket er likt, personene har endra seg, men ikke nødvendigvis så fryktelig mye, men allikevel er det noe som skjer. Kanskje har de sneket seg innunder huden min og blitt nærmest ordentlige personer, akkurat som karakterene i Six feet under plutselig ble det etter første sesong, bare – pang! Hun slår i hvert fall til på slutten, samler trådene, og boka står igjen som en sterk, nær og stødig historie om kjærligheten, livet og døden. Men ikke havet!

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)