9788290583830_Tschick.225x225-75Tschick – Adjø, Berlin!

Wolfgang Herrndorf

Roman

Bastion, 2013

Da jeg ble åtte år fikk jeg en lydbok i bursdagsgave (vi snakker 1998 og kassett). Muffe tar saken, lest inn av Arne Garvang selv, hørte vi i bilen på utallige ferieturer i Europa, på veien til IKEA og på vei til familiebesøk. Vi hørte den faktisk så mye at kassetten gikk i stykker. Og som vi lo. Hele familien hikstet av latter av den veslevoksne og smånervøse tenåringen Muffe – Mons Ulrik Ferdinand André og hans betraktninger. Jeg har lest mange bøker siden den gang. Bøker som er bedre, smartere, sårere, finere. Men jeg hadde enda til gode å lese en bok som er like morsom. Til jeg kom over Tschick.

Forfatteren Wolfgang Herrndorfs bok ble utgitt i Tyskland i 2010, men braksuksessen ble tilgjengelig for norske lesere først i år med undertittelen Adjø Berlin! Herrndorf gir oss historien om to fjortenåringer som reiser på måfå rundt i Øst-Tyskland i en stjålet lada. Det er hysterisk morsomt, helt usannsynlig, og allikevel så tilforlatelig når ungdommene havner i den ene situasjonen vanvittigere enn den andre på sin vei mot Valakia, som de forresten ikke er helt sikre på hvor ligger. Lettbent og fengende, denne boka er sommerferie og å ligge under åpen himmel. Den er første gang du kjører bil alene med radioen på full trøkk, din første friendcrush og første gang du drar på ferietur med venna dine. Frihetsfølelse. Følelsen av uovervinnelighet.

Hvis du ikke har noe klengenavn, kan det være to grunner til det. Enten er du utrolig kjedelig, eller så har du ingen venner. Hvis jeg måtte velge mellom en av de to grunnene, ville jeg heller, for å være ærlig, ikke hatt noen venner enn å være kjedelig. For hvis du er kjedelig, har du automatisk ingen venner, eller bare venner som er enda kjedeligere enn deg. Det finnes imidlertid en tredje mulighet. Det kan hende du er kjedelig og ikke har noen venner. Og jeg frykter at det er problemet mitt.

Maik Klingenberg er en vanlig gutt på fjorten år. Han er faktisk så vanlig at det vipper over til det kjedelige. For eksempel har han ingen kallenavn. Han blir heller ikke invitert på klassefesten til klassens babe Tatjana Cosic som alle andre enn tapere og nynazister blir invitert til. Når moren tar et av sine regelmessige opphold på en skjønnhetsanstalt, et pent ord for avrusningsklinikk, og faren skal på ”businesstrip” med den heite 23 år gamle assistenten blir Maik sittende alene med svømmebasseng og Play Station. Dette må imidlertid vike til side da klassens nye rebell, den tvilsomme Andrej Tschichatschow, bedre kjent som ”Tschick” kommer durende i en stjålet lada og hevder at de skal på ferie.

Og ferie blir det. Boken inneholder en ellevill historie, et helt eventyr i løpet av en uke. Historien begynner på politistasjonen og blir så fortalt tilbakeskuende av hovedpersonen som også fungerer som en kommentator til det han forteller. For det er ikke først og fremst handlingen som er det mest minneverdige ved denne boken, men vittige betraktninger og ustyrtelige kommentarer. Herrndorf klarer, på samme måte som Garvang, å skrive på en ungdommelig måte, uten at det blir pinlig eller overdrevet. Språket er nonsjalant, underdrevet og naivt som bare en fjortenåring kan det. Og likevel er hovedpersonen en bemerkelsesverdig betrakter. Jeg ler høyt gang på gang av Maiks nådeløse beskrivelser av alle rundt ham. Foreldrene, klassekamerater, lærere og tilfeldige de møter på turen – alle får de sitt pass påskrevet. Det er noe befriende i disse heller politisk ukorrekte beskrivelsene. For når man er fjorten år, kvisete, pubertal og følelsesmessig forvirret har man faktisk lov til å kalle folk for flodhester og hemma og tapere. Minst.

Heckel har vom, den har han hatt siden femte, og fyrstikkbein. Det er ikke noen særlig stor overraskelse at han knapt klarer å løfte beina fra bakken. Egentlig er han ikke spesielt god i noen fag, men i gym er han spesielt ræva. I tillegg har han for eksempel dysleksi, noe som betyr at rettskrivingen hans ikke teller i tysk. Han kan gjøre så mange feil han vil. Bare innhold og stil teller fordi det er en sykdom og han ikke kan noe for det. Men da spør jeg meg selv: Kan han noe for fyrstikkbeina sine? Faren hans er bussjåfør og ser akkurat sånn ut: ei tønne på to stylter. Nærmere bestemt er Heckel altså også høyde-dyslektiker, og det burde ikke telle hvor høyt han kommer, bare stilen. Men det er jo ikke anerkjent som noen sykdom, så da blir han stående med en toer i gym, og alle jentene fniser når fettklumpen holder opp begge hendene mot lista og faller hvinende på trynet. Stakkars jævel, på den ene siden. På den andre side må jeg innrømme at det ser morsomt ut. For selv om høyden ikke skulle telt for Heckel, står stilen fortsatt bare til to minus”

Herrndorf tar utgangspunkt i Marzahn, Berlins beryktede forstad, kjent for sine nynazister og trygdemottakere. Og det østtyske, både i språk og innhold er et kjernepunkt i boken. Herrndorf holder seg til Ossi-dialekten, noe som vanskelig lar seg oversette i sin helhet eller hente ut av sin kontekst. Da jeg leste boken igjen på norsk lo jeg faktisk ikke like mye som første gang, noe som tyder på at det går noe essensielt tapt i oversettelsen (Jeg er en sånn som alltid ler på de samme stedene i en film). Jeg synes også at slangen i den norske utgaven ofte blir mer pinlig enn passende, for eksempel når ”Fun haben” er oversatt til ”å ha det litt LOL”.

Romanen kan kanskje kalles en moderne Huckleberry Finn. De to tenåringene møter en  rekke mennesker, den ene mer kuriøs enn den andre. Isa, den rappkjefta jenta med bein i nesa, som bor på en søppelhaug, men som egentlig ikke ser så verst ut og som tross alt ikke er helt blåst. Den konsumkritiske moren med de fem kunnskapstørste barna som ikke vil si hvor supermarkedet er, men som inviterer de på middag. Den gamle eneboeren i den forlatte byen, som etter å ha skutt etter dem inviterer våre to venner inn på brus og attpåtil gir dem kjærlighetsråd på sin vennlige truende måte. Et poeng i boken er at de på tross av foreldrenes advarsler om at verden er ond, utelukkende møter mennesker som i bunn og grunn er vennligstilte og behjelpelige.

Vi gikk mellom mennesketomme gater helt til det kom en gutt på sykkel trillende mot oss, en tresykkel uten pedaler. For å komme seg forover, måtte han slenge beina frem og sparke fra. Han var rundt tolv år og omtrent ti år for gammel for sykkelen sin. Knærne hans skrapte mot bakken. Han stoppet rett foran oss og stirret på oss med tinntallerkenøyne, som en stor, hemma frosk.

Dette er intet mindre enn en innbundet fornøyelse. Men selv om det er en over gjennomsnittet underholdende bok, er den allikevel intelligent. For bak alle de naivt ærlige og nonsjalante betraktningene, ligger det en del sannheter om samfunnet de lever i, som gjør dette til en bok for voksne så vel som for ungdom. Boken har, på samme måte som Muffe tar saken en dybde og en varme. Den handler om å skille seg ut og holde sammen til tross for at man er på kanten, i samfunnet, ja til og med på kanten av samfunnet.

Så sånn lå det an: Vi hadde kjørt hundrevis av kilometer på kryss og tvers gjennom Tyskland, sneglet oss fram på stillaser over avgrunnen og blitt beskutt av Horst Fricke, vi hadde humpet bortover et smalnende platå og ned en 45-graders skråning, rullet rundt fem ganger og stort sett sluppet unna uten en skramme – og så kom en flodhest ut av buskene og knuste foten til Tschick med en brannslokker. Vi bøyde oss over foten, men vi visste ikke om den var brukket eller bare forstuet. Uansett kunne ikke Tschick stå på den. ”Jeg er så forferdelig lei meg!” sa dama. Og hun var forferdelig lei seg, det kunne man se.

På tross av at Herrndorf mottok mange priser for sin roman, vil vi dessverre ikke få lese så mye mer av han. Forfatteren avgikk ved døden ved selvmord i Berlin tidligere i år, etter å ha lidd under en hissig hjernesvulst over lengre tid. Heldigvis er Tschick en bok man kan lese og le med om igjen og om igjen til den er full av kaffeflekker og går opp i bindingen.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)