norskhus

Et norsk hus
Vigdis Hjorth
Roman
Cappelen Damm, 2014

I sommer så jeg Vigdis Hjorth på Litteraturhuset i Oslo, hvor hun leste fra denne boka. Jeg dro med meg ei venninne som ikke leser noe særlig, (tror hun ble med mest for at jeg skulle slippe å gå alene) men jeg håpet at fenomenet Hjorth ville være i sitt ess, altså sitt sedvanlige underholdende, morsomme selv, og dermed gjøre dette til en minnerik kveld for både meg og følget mitt. Vigdis Hjorth var Vigdis Hjorth slik jeg hadde håpet, og da vi gikk ut sa venninna mi «dette var jo faktisk veldig morsomt!» Faktisk.

Mye av dette kan tilskrives Alma, tekstilkunstneren vi følger i Et norsk hus. I et hesbelsende tempo, med lange tankerekker og indre debatter får vi leve sammen med Alma i tømmerhuset hennes, og hun er virkelig et beskjentskap jeg ikke vil glemme med det første – ikke en eneste gang i løpet av de knapt to hundre sidene hadde jeg lyst til å forlate henne.

Snøen falt og la seg på taket så det knaket i de bærende bjelkene og hun fryktet de skulle briste. Ringte Huseiernes Landsforbund som anbefalte å måke snø av taket og hun tok på seg lag med lag med ull før skibukser og boblejakke, så mye at hun knapt kunne gå, så hun stabbet som barnet ut i mørket, rundt huset gjennom de meterhøye snømassene til den tunge lange trestigen på baksiden, fikk hektet den av og manøvrert den opp, stabbet i sine egne spor tilbake til garasjen og hentet spaden, klatret opp stigen og var på taket og spadde og spadde så snøen falt buldrende ned foran huset og bak huset og økte snømengden der nede som hun siden måtte forsere, flere timer på taket i mørket, for hun eide huset og var glad i huset og ville ta vare på huset, og da hun var nesten ferdig, gikk hun ned og inn og varmet rødvin og helte det på en termos og tok den med opp stigen, satt på det nå til dels snøfrie taket og varmet seg på vinen og så nabolaget fra høyden og det føltes godt og fredelig å se det ovenfra. Og hun fikk så stor energi av vinen og synet av nabolaget, av å være så nær himmelen, at hun gikk ned og måket oppkjørselen (…) 

På hver side boka gjennom har jeg hørt stemmen til Vigdis Hjorth, er det hun som har fortalt meg denne historien, og det kunne vel neppe vært noen andre heller. Hjorths stil er hennes egen (jeg er fristet til å kalle det Hjorthsk sjarm, men det vil noen sikkert rive seg i håret av), det er få andre som kunne gjennomført dette like solid.

I intervjuer jeg har lest og sett med Vigdis Hjorth, legger hun ikke skjul på at det er mye av henne selv i mange av de karakterene vi har blitt kjent med opp gjennom forfatterskapet. Alma er heller ikke noe unntak her, innrømmet Hjorth da hun var innom Oslo Bokfestival. Kanskje er dette noe av det som gir denne romanen den autentisiteten som igjen forsterker flyten i boka, som gjør den tilgjengelig og godt formidlet. Språklig er det den hektiske, intense stilen vi kjenner Hjorth fra som råder, men samtidig ispedd vakre, dvelende refleksjoner og beskrivelser. I Et norsk hus er disse ytterpunktene behagelig balansert.

Å få sove i fred burde være en rett, som en regel. Ikke fordi alle er barn når de sover, men fordi vi om natten i søvnen og drømmen tilhører den store svimlende verden. I de sjeldne klare drømmene hun hadde, når hun fløy høyt over jorden og så den i sin skjønnhet og sårbarhet og ville ta den i hendene og kjæle for den og trøste den, når hun styrtet ned i havenes dyp og svømte ikke bare med delfiner, men alle slags fisker og underlige velvillige skapninger, når hun stupte ned gjennom trekronenes løvverk eller opp gjennom dem og landet på et bjørkeblad på den øverste greina og satt der og vippet sammen med andre fargerike og vennlige fugler. Det var så synd, så trist, at den sterkeste følelsen av samhørighet med alle levende vesener bare opptrådde i drømme og så sjelden, for hun hadde ikke funnet nøkkelen til hvordan hun kunne kalle de klare drømmene fram. Men det skulle hun forske i og finne ut av og gi folk oppskriften på, for det ville gjøre verden bedre, tenkte hun, for det var en av svært få nytelser som ikke var vond for noen.

Vigdis Hjorth har skrevet en roman som på mange måter foregår inne i Almas hode. Fortellingen er i tredje person, men vi kommer så tett på at jeg, da jeg skulle oppsummere dette, måtte se etter en gang til om det var skrevet i første eller tredje person. Alma er huseier, mor, kjæreste og kunstner. Samtidig som den ytre handlingen er skapt gjennom opplevelsen med å være kunstner og utleier, og spesielt i (den manglende) relasjonen til menneskene Alma leier ut til, er det rollen som medmenneske som er Almas viktigste. Det er den hun bruker mest tid på å fundere over, både gjennom sine egne fordommer til andre og det bildet hun tror er skapt av henne selv hos andre. Store deler av boka kan knyttes til Almas utforskning av dette medmenneskelige, det med å være en av mange på denne jorda, det at alt vi gjør påvirker en annen part. Hvordan kan vi best organisere oss for at alle skal ha det godt? Både i tankene og gjennom arbeidet hvor hun lager faner og bestillingsverk som mange skal se, debatterer Alma disse utfordringene, både direkte og indirekte historien igjennom, og hun bruker tilbakeblikk i både sin egen og i verdens historie for å finne svar.

Hun sto med ryggen mot veggen, lukket øynene og prøvde å åpne seg for fortiden, men ingenting skjedde. Det kunne hun også tematisere, hvordan fortiden lukker seg og dør, men virker i oss likevel, sier psykoanalysen. Litt som virus. Virker, men er ikke levende organismer, det vil si, kan ikke formere seg selv som er definisjonen på liv, men må angripe en annen levende celle for å klare det, ødelegge for å overleve. 

Gjennom Almas observasjoner evner Hjorth å sette et skrått blikk på det norske samfunnet, og man unngår en bedreviter-holdning hvor Hjorth vet og vi andre ikke. Alma er surrete og morsom og godhjertet, hun kjenner på en overskyggende ambivalens for mye, og jeg blir glad i henne, jeg vil stikke innom med en kake (selv om hun nok helst vil ha rødvin) og sitte i det gamle tømmerhuset og drikke kaffe og diskutere menneskene og livet, sammen med Alma. Denne sympatien jeg som leser får med Alma forsterker måten Hjorth bringer frem fokuset på etikk og moral på, det blir mer kraftfullt fordi Alma blir den gjengse nordmann. Gjennom at jeg også kjenner på en tidvis identifisering med Alma, tvinges jeg selv til å ta stilling til spørsmålene Hjorth stiller, samfunnsutfordringene som belyses. Noen herlige stikk til A4-samfunnet kommer også, om hvor kleint og klaustrofobisk parfokuset i samfunnet vårt kan være, om at det nok foregår mer i de fleste andres liv enn hva vi i allmennheten kan se.

Øverlands ord om at man ikke skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv blir for meg en oppsummering av denne boka; Vigdis Hjorth har skrevet en morsom og underholdende bok, men mest av alt er den viktig. Et norsk hus burde finnes i alle norske hus.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)