Dylans disipler
Carl Johan Berg
Koloritt Forlag, 2007
211 sider

Skal vi tro forfatteren av Dylans disipler, betrakter tilhengerne av Bob Dylan sitt store idol på tre måter: som musiker, som poet, som legende. Det hører også med til dyrkingen av Dylan – og som bokas tittel antyder kan dyrkingen anta et religiøst preg – at den griper avgjørende inn i livets små og store hendelser. Spesielt nevner forfatter Carl Johan Berg Dylans tekstlige univers som spesielt viktig. Dylans tekster, som de mest ihuga tilhengerne ikke bare kan utenat men som de også siterer i tide og utide, danner et eget type meningsunivers fansen kan søke tilflukt i. Dylans tekster ledsager fansens liv, i gode, tunge og ekstatiske stunder. Carl Johan Bergs versjon av Bob Dylan er «kokeboken Dylan», som tilbyr noe for enhver smak og anledning. Dermed blir Dylan ikke utelukkende en kilde til underholdning, hans kunsteriske verk løftes opp til noe overmåte sterkt meningsbærende. For fansen fremstår Dylan innimellom som en fanebærer som viser vei og gir svar imøte med de store eksistensielle spørsmålene.

Som det skal vise seg, og som man kunne frykte, er denne sterke kjærlighetserklæringen også en utfordring for den enkelte tilhenger. Ingen som blir gjenstand for så massiv oppmerksomhet kan levere et ubetinget strålende produkt, ei heller Bob Dylan. Og ikke så rent sjelden har fansen dratt seg i de stadig mer gråhårede issene i frustrasjon over Dylans karrierevalg, enten det nå skyldes overgangen fra akustisk til elektrisk instrumentering, religiøs konvertering eller hans omdiskuterte konsertrenomé. Likevel klarer aldri disiplene helt å gi slipp på sin ledestjerne.

Boka har et uttalt siktemål, nemlig å fortelle om forholdet mellom Dylan og hans utallige fans verden over. Fortjenestefullt, siden det i bokfloraen om Dylan omtrent ikke er skrevet en eneste bok som omhandler hans fans. Dylans disipler er likevel ikke en bok om Bob Dylans fans verden over, slik vi blir lovet på vaskeseddelen; dette er boka om den norske Dylan-fansen. Ikke minst handler den om forfatter Carl Johan Berg selv. Og Berg, ja han er særs opptatt av Bob Dylan:

«Jeg hadde lest mye dikt opp gjennom årene, men ingen som traff meg slik i hjerteroten og rørte meg så sterkt som Dylans poesi…Jeg fikk en ubendig trang til bare å sette meg ned og lese alle – absolutt alle – tekstene dette geniet til nå hadde forfattet og satt musikk til. Jeg ville dykke dypt ned i hele hans forfatterskap og hente opp alle skattene!»

Hans forhold til Dylan synes likevel å være bygd på ambivalent kjærlighet. Det er tydelig frustrerende og ikke så rent sjelden sjarmerende å følge CJ Bergs uro over Dylans mer tvilsomme kunsteriske valg, som innimellom avløses av klassiske album, udødelige låter og poesi som både går rett til hjertet og som trigger tanken. Det er et liv levd nesten parallelt med Dylans karrierevalg, enten i opposisjon til dem eller i hengiven beundring, men aldri uten tillit når det kommer til stykket. Og Berg gjør sitt beste for å fremstille fansen som en reflektert gruppe tilhengere og samtidig fjerne noe av nerdestempelet som preger fremstillingene av dem.

CJ Berg bestemmer seg etter hvert for å utvide sitt forhold til Dylan gjennom å sosialisere seg sterkere med andre norske fans. Han finner dem på den faste «Dylanfestivalen» på Beitostølen. Og ganske raskt viser det seg at Bergs hengivenhet er temmelig moderat sammenlignet med en del av de andre deltakerne på festivalen. Avslørende i så måte er samtalen Berg og psykologen/Freud-eksperten/Dylan-fantasten Kim Larsen har i bilen på vei hjem etter festivalens avslutning. Da er tiden inne for de virkelig store personlige bekjennelsene. Kim Larsen sier det kanskje best selv når han kaller Dylan for sin «livsledsagerske gjennom tredve år», en person av nesten kosmisk betydning, som har betydd «mer for [ham] enn noe annet menneske» og som med den største selvfølgelighet bare kalles «Bob»:

«Jeg har ingen familie, og ingen andre heller som står meg særlig nær. Det har på mange måter vært bare Bob og jeg…Jeg tenker ofte på hvor annerledes og hvor mye fattigere livet mitt hadde vært uten Bob. Han har gitt meg et sosialt nettverk og fellesskap over hele verden – av gode, trofaste, intelligente og spennende mennesker. Det har vært et privilegium å leve i den samme tiden som ham.»

Det er rene ord for pengene, fra en av Dylans mest trofaste menn. Ja, for dét bør selvsagt presiseres, at dyrkingen av Bob Dylans musikk, poesi og legende, – og etter hvert sorgen over hans bortgang –, fremfor alt er et maskulint anliggende.

 



Latest posts by Gaute Johann Berg (see all)