Tung tids tale
Olaug Nilssen
Det Norske Samlaget, 2017

En tidlig helgemorgen hvor jeg ikke ville stå opp, men heller ikke sove lenger, så lå jeg som vanlig på mobilen og surra (den kjente, og evigvarende, Instagram – Facebook – Instagram-karusellen). Men på mobilen har jeg også en app som heter Ebokbib. La oss sjekke utvalget, tenkte jeg, og jammen fant jeg ikke Tung tids tale av Olaug Nilssen liggende og skinne mot meg. Ledige: 1. Jeg trykka og så var jeg i gang med lesinga. På mobilen! Glemt var Facebook og Instagram, klokka og livet. Jeg leste ut hele i ett strekk, med bare en kort pause for å finne fram laderen, så mobilen ikke skulle konke ut midt i boka (akkurat det er et minuspoeng, papirbøker går jo tross alt ikke tomme for strøm).

Tung tids tale vant Brageprisen for beste skjønnlitterære bok 2017 og er historien om å være foreldre til et autistisk barn.

Det er vanskelig å skrive om boka, og den var vanskelig å lese. Vanskelig fordi den kjennes så viktig, så forferdelig viktig, og vanskelig å skrive om, fordi jeg tar meg i å være redd for å trå feil, bare i å fortelle hva den handler om. Ei sånn bok fortjener ei omtale som klarer å formidle hvor viktig denne boka er.

Dette er ei sterk historie om en gutt med en autismediagnose, og det er historien om hvordan familien hans kjemper for å få hverdagen til å gå opp, med naboer som klager på støy, med søknader som må purres på, med diagnoser som skal stilles for å få den hjelpa man trenger og har krav på, med papirer som må sendes og telefoner som må tas, alt mens man også skal være mamma og yrkesaktiv og menneske.

Du spring rundt med impulsene dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.

For meg var det to ting som sto fram i lesninga, begge umulige å forholde seg likegyldig til. På den ene sida var det skildringa av mor og sønn-forholdet, de små fortellingene om å gå tur med rosiner eller Läkerol for å få ham til å følge etter, for å få ham til å sitte stille når man spenner setebeltet i bilen, å høre lydene fra soverommet når han våkner midt på natta, og å kjenne igjen lydene; om det er vanlige lyder eller om man må stå opp og hjelpe til. Om å ikke kunne ha blomster framme fordi de blir spist, om å ringe Giftinformasjonen hvis man glemmer dem, om videoer av ham da han var yngre, før han mista språket, til sammen utgjør disse små historiene ei stamme i boka som rører meg dypt. Så små og så store historier om ei mor som elsker sønnen sin.

Det andre elementet i boka som står igjen etter endt lesing er historien om sykemeldinger og søknader. Søknader om hjelp til avlastning på behandlingshjem, om omsorgspenger og om å kjempe for forståelse fra fagfolk som behandler saken. Saken er foreldrenes og sønnens liv. Alle slike søknader i det offentlige, enten det er om sykepenger, behandling eller hjelp gjelder menneskers liv, og denne boka tydeliggjør dette på en måte jeg ikke har lest tidligere. Dette er på samme tid både en sterkt personlig historie og en historie som evner å si noe allment og forståelig om å være de navna på søknader som sendes, om telefonkøer og å kjempe for hjelp, om saksbehandling og byråkrati og alle dem man møter i den andre enden av brevene og telefonene.

Da Nilssen var Brageprisen var talen hun holdt nesten like sterk som boka. Hun sa blant annet “Tung tids tale er ein politisk roman. Det er ei synleggjering av omsorgsoppgåver man ikkje kan klare aleine. Statuetten er Daniel sin, men prisen er til også til alle andre små. Prisen er til alle spesialskoler og avlastinsintitusjonar.”

Tung tids tale er ei dypt rørende og viktig bok som går fort å lese, men som jeg ikke kommer til å glemme.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!