Zeshan Shakar
Tante Ulrikkes vei
Gyldendal, 2017

Før helga ble Zeshan Shakar tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for Tante Ulrikkes vei. Jeg leste denne boka for et par uker siden, og jeg leste hvert ord med stor begeistring. «Jeg må bare finne ut hvordan det går med Jamal og Mohammed,» som jeg sa til kjæresten min.

Romanen handler om to ungdommer som deltar i et forskningsprosjekt for kartlegging av unges hverdag i Groruddalen. De to hovedpersonene bidrar med å fortelle om hverdagen sin, og hva som opptar dem. Mohammed (stort sett kalt Mo) skriver fortellingen sin, mens Jamal snakker inn i diktafon. Eller som Jamal selv sier: «Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass.»

De to guttene bor i samme nabolag og går på samme skole og kjenner hverandre, men er vilt forskjellige. Mo er skolelyset som har en far som ringer rektor når han blir plassert i Norsk 2 i stedet for Norsk 1 på ungdomsskolen, og som søker på stipendet for evnerike gutter med minoritetsbakgrunn. Han er den reflekterende typen som aldri har hatt problemer med skolen og som drømmer om Blindern. Foreldrene har hard kustus på den evnerike sønnen sin. Kanskje føler han seg fanget i de høye forventningene som stilles til ham, og som gjør at han blir hjemme med skolebøkene mens de andre ungdommene lever livene sine. Men Mos plan og drøm om Blindern ser ikke bare ut til å handle om foreldrenes forventning eller egne yrkesønsker. Den handler kanskje like mye om en kompleks, underliggende skamfølelse knyttet til stedet hvor han har vokst opp:

“Det er ikke som jeg går rundt og hater Stovner heller. Jeg gjør ikke det. Virkelig. Det er mer som, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, som det lukter. Ikke bare på T-banestasjonen, men hele Stovner. Som en gammel klut over kjøkkenvasken som har blitt stiv og stinkende. Og jeg vet ikke helt når det starta, det bygde seg vel opp, jeg begynte å ønske meg noe, hva som helst egentlig, som kunne holde den stanken borte.”

Jamal på sin side er en gutt som har problemer med å konsentrere seg på skolen. Han skulle nok helst brukt all tiden sin på å henge med kompiser, høre på hip hop og røyke keef (cannabis). Jamals store drøm er å finne en bra kæbe, tjene mest mulig lettjente penger og ellers holde det «ekte.» Det er ikke bare lett å være så naiv, og jeg tror ikke det overrasker noen om jeg røper at han går på en og annen smell. Hjemme er det enda vanskeligere, med en mor som ikke takler hverdagen og en liten bror han får mer ansvar for enn han er moden til. Det er sterkt hvordan han snakker om moren og broren, alltid med et håp om at ting skal begynne å ordne seg. Det er sånn Jamal er, alltid full av forventning og håp. 

Mens Mos fortelling er skrevet på velformulert bokmål, gjengis Jamals del av historien på muntlig og friskt kebab-norsk. Jeg er veldig svak for muntlig fortellestil, så jeg var solgt med det samme. Nå i ettertid kan jeg bare bla opp på et tilfeldig sted i boka der Jamal forteller, og finne det ene gullkornet etter det andre, lett: «Skjer a, mann? Du har vært på ferie og sånn elle? Sikkert på Syden og sånn. Alle norske folka går på Syden og er på stranda og sånn.»

Jeg liker Jamal godt. Selv om han gjør noen valg han kanskje ikke skulle gjort og sier noen skikkelig ugjennomtenkte ting, er han en skikkelig “god på bunnen”-type som man bare må bli glad i. Og så er han morsom. han virker levende og tøysete der han rapper og leker seg med diktafonen: “I’m a hustler baby, I just want you to know. It ain’t where I’ve been, but where I’m about to go. Ja ass, hustler som faen.”

Tante Ulrikkes vei slår meg som en kompleks roman, med mye interessant og godt behandlet tematikk. Noe av det kanskje enkleste å gripe tak i tematisk i boka er de to guttenes holdninger i møte med nyhetsbildet. Det er flere store saker som skjer i løpet av boka, som former hvordan guttene ser seg selv og bakgrunnen sin, og hvordan de ser samfunnet de lever i. 11. september og den etterfølgende krigen i Irak, et æresdrap som skjer på Stovner og FrP-politikernes prat på TV er sånt som må prege de to guttenes liv, og som kompliseres av alderen og bakgrunnen deres. Det er påfallende hvordan de to guttene fremstår som umodne i møte med nyhetsbildet på hver sin måte. Den ene ser for eksempel på 11. september-terroren som om det var en actionfilm, sluker kompisenes holdninger og enhver etterfølgende konspirasjonsteori. Den andre jobber hardt for å få alt sammen til å passe med det han har lært på skolen.

Tante Ulrikkes vei er en stødig roman. Det er en gjennomført velskrevet roman med levende karakterer og sterk tematikk. Det er en sånn roman jeg ble skikkelig glad for at jeg bestemte meg for å lese. 

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)