Super Sad True Love Story
Gary Shteyngart
Random House, New York
334 sider

Er det ikke lenge siden vi leste en tildels morsom dystopi?

Today I’ve made a major decision: I am never going to die. Others will die around me. They will be nullified. Nothing of their personality will remain. The light switch will be turned off. Their lives, their entirety, will be marked by glossy marble headstones bearing false summations (“her star shone brightly,” “never to be forgotten,” “he liked jazz”), and then these too will be lost in a coastal flood or get hacked to pieces by some genetically modified future-turkey.

Slik begynner Super Sad True Love Story av Gary Shteyngart,  historien om Lenny og Eunice. Han er en 40 år gammel jødisk mann av russisk familie som lever i New York, hun er en ung amerikansk-koreansk jente, og de møtes i Roma. Lenny blir umiddelbart forelsket i Eunice etter deres korte møte, og takket være litt flaks og sin egen innstendige trygling, ender de etter hvert sammen. De lever i en relativt nær fremtid, hvor USA har gått til helvete. Et økonomisk sammenbrudd har fullstendig devaluert dollaren, delvis som følge av en krig i Venezuela, og det amerikanske samfunn har blitt en politistat med et et-partissystem. Lenny jobber i et firma som lover sine rike klienter evig liv, takket være avanserte behandlinger, og han er selv besatt av å få nok midler til å starte behandlingen på seg selv. Firmaet er ledet av Joshie, som med sine 70 år likevel ser yngre ut enn vår antihelt, takket være behandlingen. Boka er skrevet med en skiftende form, vekslende mellom dagboknotatene til Lenny, og Eunices kommunikasjon på Globalteens (en slags utvidet facebook).

Det mest interessante med boka er hvordan framtida fremstilles, selv om det ikke er ekstremt oppfinnsomt. Forfatteren har merket seg en del trender i vårt samfunn, og tenker seg hvordan de kan utvikle seg.  I romanen har alle äppäräti, en slags fancy smarth phone, som man gjør all streaming og kommunikasjon med, samtidig som den sender ut all vital info om deg. Man kan ta inn info om de rundt seg, og rangere dem. Et samfunn der Datatilsynet åpenbart ikke har noen rolle. I tillegg beskriver han et samfunn av unge mennesker som er besatt av shopping og sex, alle er konstant på äppärätiene sine, der de skanner eller streamer ting. Ingen leser bøker, fordi de lukter, med unntak av vår ”helt”, Lenny. Moten er preget av truser med navn som TotalSurrender med en mekanisme som fjerner dem med et trykk, eller Onionskin jeans, gjennomsiktige bukser.

Et sukkertøyaktig tiltrekkende omslag, og en hyper-catchy tittel, Super Sad True Love Story er laget for å tiltrekke seg lesere. Ironisk nok er boka presentert på en måte som skal tekkes den tendensen som den i stor grad kritiserer. Forfatteren sier til The Paris Review at formen (dagboknotater og Globalteens-kontoen til Eunice) er valgt bevisst fordi dagens lesere ikke klarer å konsentrere seg sammenhengende om en bok lengre. Personlig finner jeg det lite hensiktsmessig, det blir en gimmic, og selv om dagboknotatene i begynnelsen skal virke som dagboknotater, glir de etter hvert inn i en mer tradisjonell romanform, og da forsvinner jo poenget. Riktignok tar forfatteren ansvar for dette i et avsluttende meta-kapittel, men det er jo litt i seneste laget. I tillegg er historien irriterende, og berører meg svært lite. Det er en klein kjærlighetsfortelling som aldri virker helt reell, men som er preget av at Lenny er patetisk, som når han ønsker å unngå en relasjon mellom Eunice og Joshie:

Eunice coughed. The Great Discomfort Smile came on, the shame bringing her freckles into strong relief. «I took a class,» she barely breathed out «At Elderbird. A drawing class. It was nothing. I sucked.»
«I didn’t know that,» I said. «That you took a drawing class.» «That’s because you never listen to me, jerk-face,» she whispered.
«I’d love to see something you’ve drawn,» Joshie said. «I miss painting. It really calmed me down. Maybe we can get together one day and practice a little.»
«Or you could take some classes at Parson’s,» I suggested to Eunice. The idea of the two of them – alive and deathless – creating something together, an Image, a «work of art,» as they used to say, made me feel sorry for myself. If only I had had a proclivity to draw or paint. Why did I have to suffer that ancient Jewish affliction for words?

Boka er til dels morsom, en treffende satire , men av og til blir den litt lettvint og gimmicy. En fin gave til alle som venter på at USA skal gå under og blir overtatt av nordmenn og kinesere.

Egentlig kan vi godt se på Lenny/ Gary Shteyngart som en slags litteraturens Woody Allen…

Ellers anbefaler jeg å lytte til Slates podcast om boka (fortrinnsvis etter at du har lest den), og intervjuet i The Paris Review. For en forsmak på boka kan du lese utdraget tilgjengelig hos The New York Times. Boktrailer skal visstnok være morsom, men jeg kan styre meg, selv med James Franco. Døm selv:

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)