320xDette burde skrives i nåtid

Helle Helle

Roman

Oktober, 2012

Dette burde skrives i nåtid handler om Dorte Hansen som har leid seg et lite hus ved jernbanen. Dorte som tar toget til byen hver dag, men som ikke går på universitetet slik alle tror. Istedenfor låner hun en bok på biblioteket, kjøper et kakestykke og går på måfå rundt i byen. Jeg oppdaget danske Helle Helle i sommer og ble spontant begeistret for hennes stillferdige eksistensialisme gjemt bak tilsynelatende begivenhetsløse liv blandet med hverdagslig absurditet. Helle har, i likhet med norske Kjersti Annesdatter Skomsvold, en egen evne til å skrive så sårt og samtidig så fornøyelig om hverdagen. Om hvor vanskelig det kan være å komme seg opp morgenen, å fylle dagene, å ordne middag. Om dagene som passerer som hurtigtogene utenfor, mens man går rundt i morgenkåpe, spiser kjeks og lager julepynt.

Jeg bestemte meg for å bli hjemme neste dag og få orden på alt. Lage en omelett til frokost og presse noen appelsiner. Legge en plan for dagens gjøremål. Støvsuge og gå på biblioteket, lete etter bøker med hjelp til selvhjelp. Det måtte finnes noe stoff om søvnproblemer. Jeg hadde en følelse at jeg hadde behov for hjelp i andre henseender også, men jeg visste ikke hvilke. Når jeg satt hendene foran ørene, suste det som en hel strand. Det var det ikke noe sykelig i. Men jeg hadde et lite sug under brystbeinet, det føltes som hjemmelengsel. Kanskje det bare var magesyre.

Dorte prøver å komme i gang med noe. Hun prøver og prøver. Hun vil skrive en avisartikkel, men vet ikke hva hun skal skrive om. Hun vil vaske klær i myntvaskeriet, men etter å ha dratt posen med skittentøy gjennom hele byen, ligger det ikke noe vaskeri der og dessuten har hun ingen småpenger. Hun prøver å skrive, men det eneste hun klarer å produsere er festsanger. Det går en tragikomisk tråd gjennom hele boken. Helle treffer med sin kombinasjon av alvor og humor en nerve som gir meg akutt vondt i hjertet, samtidig som jeg ikke kan slutte å smile. Det dissosiative og smånevrotiske hos hovedpersonen tar det absurde helt ned på setningsnivå. Det er en rekke småubehagelige, men samtidig hysteriske hendelser, som paret i regntøyet som vil låne telefonen, men som, før verken Dorte eller leseren vet ordet av det, ender opp med å sove over midt i blant klesvasken som henger til tørk over hele stua. Samtidig blir det aldri flåsete eller karikert.

Så satt jeg med det unge paret mitt oppi klesvasken i stuen med pommes fritesen, hamburgeren hadde jeg latt ligge ute på kjøkkenbordet. De satt begge to ytterst på stolsetene, jenta vippet med den ene foten så klaffebordet ristet lett. Kanskje jeg ikke hadde fått strammet skruene ordentlig, det virket litt vaklevorent.

Gjennom en rekke spredte tilbakeblikk får vi innblikk i Dortes historie fra hun flytter hjemmefra for første gang. Ved hjelpt av utvalgte scener, situasjoner og dialoger kommer vi litt nærmere Dorte, uten at hele hennes historie skrives ut svart på hvitt. Lena skriver om nettopp det å være flua på veggen og observere enkeltepisoder, dialoger og fragmenter av liv hos Helle her. Dorte har liten eller ingen følelsesmessig kontakt, verken med seg selv, foreldrene eller mennene hun er sammen med. Likevel er det flere sterke skildringer av det å forlate og bli forlatt. For på tross av denne emosjonelle distansen hos hovedpersonen, klarer Helle ved hjelp av jeg-formen og sin naive, fortrolige skrivemåte å skrive seg inn i hjertet til leseren.

–       Hva skal vi? hvisket han. Jeg vet ikke hva vi skal.

–       Mener du nå?

–       Ja, nå også. Og i det hele tatt.

–       Vi bare venter en stund, så finner vi det ut, hvisket jeg tilbake, det var ikke noe jeg pleide å gå å tenke så mye på, jeg unngikk å tenke på det.

Dorte er ikke en spesielt filosofisk person. Hennes refleksjoner begrenser seg stort sett til om hun skal gå til anskaffelse av gardiner eller la være. Det virker ikke som om hun har noen ytre eller indre motivasjon for det hun gjør, og slik er handlingene hennes snarere styrt av tilfeldighetene og hennes egne impulser. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er dette en sterkt eksistensiell roman. Det er en roman om det å lete etter tilhørighet, om følelsesmessig forvirring,  tomhetsfølelse og meningstap. Samtidig er det, så utrolig som det enn høres ut, en bok helt uten klisjeer.

Men neste morgen var sinnet hans forduftet, han satt og kysset meg over kanelbollene. Hver gang jeg så ut, tenkte jeg på kofferten min. Det duskregnet, gresset var skrikende lysegrønt. Jeg tenkte på å sitte på en buss med hendene i fanget og på å gå av. Ruth hadde det morsomt med en fyrstikkeske, kaffen skvulpet over. Det var hvite duker på bordene. Jeg så den kofferten for meg når de andre var opptatt med noe, eller hvis jeg var alene. Når jeg sto på rommet med utsikt til vannet eller lå i sengen.

Helle har en påfallende rett frem skrivemåte. Den språklige minimalismen medfører at leseren selv må finne betydningen mellom linjene. Helle makter å balansere på en hårfin linje, der hun aldri sier for mye, men akkurat passe. Hun forsøker ikke å pakke inn handlingen i verken formmessige krumspring, pompøse ord eller sidelange skildringer. Her finnes rett og slett ingenting å gjemme seg bak. Teksten står der som den er og ser deg rett inn i øynene, inn i ryggmargen. Dette burde skrives i nåtid ser lite oppsiktsvekkende ut ved første øyenkast. Den lille boken på i alt 153 sider er imidlertid av en slik kraft at den nesten feier bena vekk under deg (hvis du da ikke alt har vært så lur som meg å sette deg ned mens du leser).

Latest posts by Gina Tandberg (see all)