Spoiled
Heather Cocks & Jessica Morgan
Poppy
360 sider

YA literature, eller ung-voksen-litteratur som vi ville sagt på norsk, er i vinden som aldri før. Selv eldre bloggere måtte sjekke det ut begrepet, da det her en dag trenda på twitter. Fansen kvitrer i vei etter et provoserende innlegg om hvorvidt dagens bøker som er rettet mot ungdom er i overkant groteske og mørke. YA er også en sjanger som holder stand mens resten av bokindustrien sliter. I følge Los Angeles Times er det faktisk tildels voksne som sørger for at YA-bøker selges i stabler. Her i Bokmerker er vi absolutt skyldige, med vår Harry Potter-fanatisme og The Hunger Games-dilla.

Personlig nekter jeg i alle fall å gi slipp på ungdomskulturen, og da mine favoritt motebloggere, fuggirls, annonserte at de hadde en YA-roman i trykken, forhåndsbestilte jeg den med skyhøye forventninger. Bloggen GoFugYourself er kjent for sin morsomme skrivestil som gjør mote interessant selv om du egentlig ikke er opptatt av sånt. De pøser på med populærkulturelle referanser, og kritiserer fashiondisasters med kjærlighet. Spoiled er den første romanen fra jentene, og alt lå til rette for at det skulle være en fra perm til perm-fest.

I korte trekk forteller romanen om datteren av filmstjernen Brick Berlin, Brooke Berlin, en jente som hungrer etter å gå inn i kjendistilværelsen sammen med faren, og hvis hobbyer kan oppsummeres i å pleie utseendet og å shoppe, selvsagt. Når faren en dag forteller henne at hun har en halvsøster blir hun ubegeistret av tanken om å måtte dele rampelyset. Hun prøver å se på det i mulighetens lys:

A calming voice in Brooks’e head (that sounded eerily like Tim Gunn) chimed in that celebrity babies were dominating the tabloids – as were the people holding them. She imagined a “Famous People Feel Things Too” feature in which she tickled the chin of a tot in tiny designer sunglasses while Brick look on with adoration. Embracing her father’s random spawn would make her look so modern and open-minded.

Men den nye søsteren viser seg å ikke være en skjønn baby, men heller enn jente, Molly, på hennes egen alder. Molly har nettopp mistet moren, og blir like sjokkert over nyheten om opphavet som Brooke. Den nye søsteren flytter inn i gigahuset deres i Bel Air, og når jentene møtes er det trøbbel på gang. Brick prøver å få dem til å bli ordentlige søstre:

“You are my daughters,” he said. “You, and Netflix represent my legacy on this planet. So I will not rest until my early work on Cop Rock is available on DVD, and I will not be satisfied until you are the true support system for each other that you both deserve to have.

Ingen blir vel overrasket av at resten av historien inneholder intriger, drama og søskenkjærlighet, og at alt går bra til slutt. Det eneste som ikke går så bra er bokas evne til å innfri mine forventninger. Det virker som om den aldri helt klarer å bestemme seg for om den er satire skrevet for de som har samme referansebakgrunn som Fug-jentene, eller om den faktisk er en roman som skal gi noe til ungdom. Det blir ikke riktig balansert, karakterene blir for grunne til at du klarer å leve deg inn i dem, samtidig er ikke plottet helt tullete heller, det er en faktisk historie om jenter som har problemer og utfordringer. Problematikken illustreres for eksempel med Brooks refleksjon over hvordan hun blir trist av å bli påmint om hvordan moren forlot henne:

Getting upset over her absentee mother seemed almost too obvious, like something from a bad soap opera but without the hot shirtless men everywhere to distract from the pain.

Hun er lei seg, og det blir brukt som et morsomt poeng, det fungerer ikke helt. Jeg får samme følelse av beskrivelsen av hvordan Brooke bestemmer seg for å lytte til Molly som forteller om hvordan det var å miste moren sin til kreft:

She folded her hand underneath her chin and tried to look supportive, like Tyra Banks during the segments on America’s Next Top Model where she counseled models to stay strong in the face of bad weaved or homelessness.

Det er synd at det ikke funker, men jeg har tro på at bloggjentene kan finne en form som fungerer, for det er jo tross alt underholdende å lese til tider, særlig når de er kjærlig selvironiske.

“Think of Freddy as Max here: wussy, with lots of feelings nobody asks to hear” she said. “So whenever he’s not onstage, he’s sitting in an attic writing in his diary and then, like, staring out the window.”
“Oh. Like a blogger,“ Jake nodded.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)