Three Shadows
Cyril Pedrosa
First Second, 2008 (engelsk utgave)

Avmakt er en av de mest uhyggelige følelsene jeg vet om. Jeg er klar over at min evne til å påvirke hva som skjer her i verden i praksis er relativt liten, men likevel er følelsen man får når man konfronteres med dette faktum helt forferdelig. Alle som har mistet familie eller venner til sykdom kjenner trolig til denne følelsen, og den formelig oser ut av sidene i Cyril Pedrosas Three Shadows.

Dette gjør lesning av tegneserien relativt ubehagelig, men samtidig til en opplevelse som kan vekke dype følelser. Fortellingen er enkel, men effektiv. En lykkelig familie lever i pastoral idyll uten et en bekymring til å tynge dem ned, inntil den dagen Lise, moren i familien, oppdager 3 skygger på veien opp til huset. Tre uklare skikkelser observerer den lille familien i stillhet, fra samme sted, dag etter dag.  Snart sprer uhygge og frykt seg i det lille huset, og Lise blir mer og mer paranoid og fortvilet. Hva vil disse skapningene, og hvorfor har de kommet?

Samtidig forsøker faren, Louis, å beskytte familien sin med alle midler. Han er en stor, kraftig mann som tårner over kona og sønnen. Likevel kan han ikke drive skyggene vekk, for de er uhåndgripelige og uforståelige for ham. For ham virker det som om familien faller sammen rundt ham, selv om det eneste som har skjedd er at tre skygger faller over stien opp til huset hver dag. Han ser dem som en trussel, og han tar mer og mer desperate handlinger for å beskytte sønnen mot skyggene.

To elementer gjør at denne relativt banale fortellingen hever seg langt over det meste jeg leste av tegneserier 2010. Det første er mangelen på forklaringer. Akkurat som Louis gis leseren få forklaringer på skyggene og hva slags trussel de eventuelt innebærer for Louis og hans sønn. Det hele gjøres klarere ettersom fortellingen skrider frem, men likevel er det aldri helt sikkert at det faktisk eksisterer en reel fare utenfor de stadig mer irrasjonale handlingene til Louis. Dette gir tegneserien et stort tolkningspotensiale og muligheter for nye ideer når serien leses igjen.

Det andre elementet er Cyrils mesterlige tegninger. Ikke bare er de godt utført, men som i de fleste virkelige gode tegnerserier er bildene det som driver fortellingen. Store deler av handlingen og personenes tanker og følelser formidles kun via tegningene. Her brukes kontraster mesterlig, og diffuse skygger settes opp mot skarpe skikkelser. Louis verden blir mer utydelig i kantene ettersom problemene hoper seg opp, og Lise ser skarpe kanter og spisse skygger over alt. Dette er imponerende, og teksten blir nærmest en distraksjon fra den virkelig handlingen som foregår nærmest utelukkende i tegningene.

Hvis man skal kritisere noe i det hele tatt kan det være at fortellingen er en smule for allegorisk. Det er ganske klart at det ikke er noe virkelig i denne boka. Det hele er satt i en drømmeverden, og den brukes nærmest utelukkende for å fortelle oss om vår egen avmakt og frustrasjon. For meg virker det som om Louis og sønnen ikke er virkelige personer, enda fortellingen jo skal være om en fars kjærlighet for sine barn. Da blir det vanskelig å føle direkte frykt eller medfølelse med karakterene. Men det er heller ikke meningen, for dette er et universelt tema som spiller på leserens egne følelser heller enn innlevelse i teksten. Derfor fungerer det også svært bra, selv om avslutningen kunne vært noe mer subtil i å formidle dette.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)