Mars måned er reisemåneden her på Bokmerker. Enda mørkt nok til å kose seg med å reise i drømmene og i bøker, snart lyst nok til å begi seg ut på virkelige reiser – kanskje inspirert av de bøkene vi leser?

Linda
Hva slags forhold har du til reiselitteratur?
Veldig lite egentlig. Før vi begynte å planlegge disse temadagene hadde jeg bare lest The Resurrection of Rome av G. K. Chesterton, en av de meste kjente journalistene tidlig på 1900-tallet og forfatteren bak blant annet “detektiven” Fader Brown. Deler av dagboken til Virginia Woolf kan kanskje også regnes som reiselitteratur. Chesterton skriver veldig lite om Roma i boken om Roma. Jeg husker den nesten bedre som en samling essay. Men jeg synes Chesterton tenker veldig fint rundt det å reise. Han er en forfatter som er flink til å komme med fikse formuleringer og sette ting litt på spissen. Som: “The traveler sees what he sees. The tourist sees what he has come to see.” eller “The whole object of travel is not to set foot on foreign land; it is at last to set foot on one’s own country as a foreign land.” 

(Ps. Det er sydd på et Israelsk flagg på palestinaskjerfet mitt. #Peace #it’scomplicated )

Et av favorittsitatene mine er hentet fra essaysamlingen Heretics.

“He goes to the fantastic borders of the earth. He pretends to shoot tigers. He almost rides on a camel. And in all this he is still essentially fleeing from the street in which he was born; and of this flight he is always ready with his own explanation. He says he is fleeing from his street because it is dull; he is lying. He is really fleeing from his street because it is a great deal too exciting. It is exciting because it is exacting; it is exacting because it is alive. He can visit Venice because to him the Venetians are only Venetians; the people in his own street are men. He can stare at the Chinese because for him the Chinese are a passive thing to be stared at; if he stares at the old lady in the next garden, she becomes active. He is forced to flee, in short, from the too stimulating society of his equals — of free men, perverse, personal, deliberately different from himself. The street in Brixton is too glowing and overpowering. He has to soothe and quiet himself among tigers and vultures, camels and crocodiles.”

Jeg har ofte inntrykk av at reising kan bli for overfladisk. Ikke at det nødvendigvis alltid er negativt. Men det handler ofte mer om å få en pen instagram-feed eller å slappe av, enn å dra ut i verden for å oppleve en ny kultur og utfordre deg selv på en slik måte at du vokser som person. Å reise kan hjelpe til med å sette ting i perspektiv, men jeg tror ikke man automatisk eller nødvendigvis blir mer reflektert av å dra utenfor hjemlandets grenser. Det er ikke nødvendig å reise til India for å finne seg selv eller vokse, og jeg synes utdraget fra essayet til Chesterton illustrerer dette på en morsom måte.

 

Silje

Hva slags forhold har du til reiselitteratur?
Jeg kan ikke komme på å ha lest noen bøker tidligere som passer sjangeren “Reiseskildring.” Jeg har jo lest mange bøker som handler om å reise, og som åpenbart har reiseskildringen som forelegg. En av mine første store leseopplevelser var Selma Lagerlöfs Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige. Cervantes’ Don Quijote er en fantastisk fin fiktiv reiseskildring, og jeg likte også godt Holbergs Niels Klims underjordiske reise og Swifts Gullivers reiser. Men reiseskildringer som beskriver faktiske menneskers reiser hadde jeg ingen erfaring med fra før. Nå har jeg så vidt begynt å lese Hamsuns I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien, etter anbefaling fra min kjære. Har foreløpig gledet meg over Hamsuns jakt i Moskva etter noen som kan sy fast en knapp i skjorten hans. Ellers er det mange reiseskildringer som frister, særlig de som handler om eksotiske land jeg kunne tenke meg å reise til selv. Jeg har veldig lyst til å lese Færøviks bøker om Kina og India, og Kjartan Fløgstads Südamericana. Latinamerikanske reiser. Jeg får se hva jeg rekker i løpet av måneden.

Bildet er fra KGB-museet i Tallinn.

 

Mari
Hva slags forhold har du til reiselitteratur?
Jeg er veldig begeistret for reise, og har lest litt i forbindelse med egne reiser og reiselyst. Jeg har tidligere skrevet om En afrikanker på Grønland, som kanskje er en av de beste rene reiseskildringene jeg har lest. Om man inkluderer de mer journalistiske er jeg fan av Ryszard Kapuściński, jeg falt pladask etter å ha lest Atter en dag – Angola 1975.

Når det kommer til om litteraturen påvirker reisene mine, vil jeg si at skjønnlitteraturen påvirker i sum, ikke bare reiselitteraturen alene. Da jeg reiste på Sri Lanka oppsøkte jeg noen plasser kun på grunn av stemninger beskrevet i Reiser på en øy, mens jeg etter å ha lest Den afrikanske farm i Kenya fikk et litt annet syn på kenyanske myndigheters behandling av somaliske flyktninger. Jeg har aldri fulgt i fotsporene til en bok jeg har lest, men en god reiseskildring kan få meg til å ville besøke destinasjoner jeg før ikke har vurdert.

 

Geir
Hva slags forhold har du til reiselitteratur?
Reiselitteraturen er den første jeg kikker etter i alle bokhandler, men dessverre blir utvalget mindre og mindre, og de nye bøkene mer og mer patetiske. Hvordan jeg red baklengs på en elefant gjennom Sahara og overlevde er enda ikke skrevet, men mange lignende bøker er, bøker som handler mere om prestasjoner enn om refleksjoner. Jo mer eksotisk jo bedre, men det må ha litterære kvaliteter. Alle mine nøkkelforfattere har det til felles at de skriver både skjønnlitterære verk preget av reiseerfaringene, og reiseskildringer som framstår som litterære verk. Skulle jeg tatt med meg en kategori bøker på en øde øy, måtte det være denne typen indre og ytre reiseskildring som kunne tatt meg med inn i de mørke grubleriene over egen ensomhet på den øde øya, og drømme meg vekk om ytre reiser langt fra min lille strand.

De to reiseskildringene jeg har hatt mest glede av å lese de siste årene, er Edward Gargans The River’s tale: A year on the Mekong og Peter Mathiessens African Silences. Det disse bøkene har til felles, er et så dvelene og vakkert språk og så sakte hendelser at Millenialsgenerasjonen hadde mistet både hår- og fotfeste skulle de lest de. Det er bøker som gir tid til å refleketere over mennesket og over stedene, og ferdigleste var de for meg som  komme ut av en stille uke i et Ashram et eller annet sted i verden. Pure Bliss, som engelskmennene sier.

Påvirker reiselitteraturen du har lest reisemålene dine, evt. måten du reiser på?
Alle blir påvirket av det de leser, om de vil eller ikke. Jeg skulle ønske jeg var Paul Theroux, og jeg tror noen ganger at jeg er ham – på godt og vondt. Han reiser sakte, han reiser lett, og han reiser til steder jeg selv har dratt og skal dra til. Om to uker drar jeg til Patagonia. Theroux skrev om The Old Patagonian Express i 1975, og Patagonia Revisited  i 1985. Nå skal jeg altså dit, blant annet fordi Theroux (og Chatwin som er medforfatter på den andre) sådde den lengselen i meg. Jeg har også overtatt Theroux sitt motto: «Grin like a dog, wander aimlessly» (hentet fra Riding the Iron Rooster), et utsagn som sier alt om hvordan man kan reise og kan forholde seg til omgivelsene. Møt de du møter med en naiv nysgjerrighet, uten mål og mening.

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg