Processed with VSCOcamFor omtrent et år siden ble jeg nødt til å lese litteraturhistoriens Mount Everest i forbindelse med et litteraturseminar om modernismens prosa. Det vil si, det var bare første bind av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid som sto på pensumlista, men jeg må innrømme at det virket fryktinngytende nok. Jeg utsatte det lenge, men da jeg, etter å ha forberedt meg mentalt på det verste, endelig åpnet boken og begynte å lese fikk jeg meg tidenes overraskelse med positive fortegn. For det som møtte meg var på ingen måte noen knusktørr murstein, ingen ugjennomtrengelig vev av høyttravende språkføring. Tvert imot. Boken som så lenge hadde stått for meg som høythengende og uhåndgripelig, alt for høythengende og uhåndgripelig for en beskjeden litteraturstudent, viste seg til min store forbauselse å være en ren fornøyelse, et stykke lun samfunnskommentar med en Jane (som om det var noen tvil) Austensk vidd. Da jeg hadde bladd meg gjennom det første bindet i løpet av en dag, hele tiden med latteren i halsen, satt jeg indignert igjen og lurte på hvorfor i all verden ingen tidligere hadde gitt meg boken i hånden og insistert på at jeg kom til å elske den. Jeg spør meg fortsatt, med ordene til en medstudent på seminaret som holdt foredrag om humor hos Proust (ingen vits, slik jeg først trodde); hvorfor har ingen sagt at Proust er morsom?!

Derfor har jeg bestemt meg for å ta problemet med myten om Proust i egne hender, og jeg vil her gi deg ti grunner til hvorfor du, som Rose, i 2014 burde ha som nyttårsforsett å lese Proust (noe jeg kan love deg blir det letteste nyttårsforsettet du noen gang har hatt, hvis du først kommer i gang). Altså, ti grunner:

–       Forfatterens unike evne til å beskrive tingene rundt seg, alt fra natur, musikk, kunst, men også fenomener som tid og erindring. I løpet av de første sidene får du den beste beskrivelsen av innsovning og oppvåkning som du noen gang kommer til å lese. Du spør deg gang på gang, hvordan kan Proust vite dette?

–       De Proustske karakterene. Lille skjøre Marcel, som lider av sykelig følsomhet, og som man som sart boksjel kan kjenne seg igjen i. Hans prefigurasjon, Monsieur Swann, en sosial kameleon som hele bind to er viet til. En friskus av en bestemor og to fjollete tanter. Min favorittperson er definitivt Léonide, den sykelige gamle grandtanten, hvis liv bare dreier seg om sitt eget illebefinnende og hvorvidt hun får i seg pepsinen i tide, men som allikevel har fullt koll på hva naboen skal ha til middag og hvem de får på besøk.

–       At Marcel Proust selv var minst like fascinerende og sprø som sine litterære karakterer. Ekstremt genial. Ekstremt sykelig. Ekstremt sjalu. Fun fact: Han isolerte seg på rommet sitt for å skrive. Bokstavelig talt: han tapetserte innsiden av rommet han satt i med kork.

–       Å på en avdempet måte kunne komme med et og annet Proust sitat som ”lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs” som bare andre innvidde vil kunne fange opp.

–       Et nesten absurd elegant språk. De Proustske setningene er verdt bryet alene.

–       Et unikt innblikk i de øverste sosiale sfærer i det franske klassesamfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. Proust var selv en del av dette, og kunne slik betrakte det fra innsiden. Og han sparer ikke på utleveringer.

–       Detaljrikdom. Proust har en hengivenhet til detaljene på bekostning av helheten, av de små uunnselig mikrohendelsene fremfor de historiske begivenhetene.

–       Endelig har du den motivasjonen du trengte for å lære deg ordentlig fransk en gang for alle.

–       Humoren. Viddet. Proust har et blikk for sosial dårskap, hinsides din forestillingsevne.

–       Du kan lese bare et bind. Du kan lese hele (Har du lest det første, er det ikke usannsynlig at du vil ha mer). Du kan koselese, uten å tenke på å måtte analysere så mye som en setning etterpå. Du kan ta til deg akkurat det du vil. Og dersom du har en følelse av å ikke få den store oversikten kan du trøste deg med at det samme sliter Proustforskerne med.

Hvis du fortsatt ikke er helt overbevist om at Proust er morsom kan kanskje et avsluttende utdrag gjøre nytten:

Eulalies besøk var den store adspredelse for tante Léonide, som bortsett fra sognepresten knapt nok tok imot noen visitter lenger. Alle andre besøkende hadde hun litt etter litt sløyfet, idet de nemlig hadde gjort seg skyldige i den forbrytelse å tilhøre en av de to kategorier mennesker hun ikke tålte. Den ene – det var de verste og dem hadde hun kvittet seg med først – omfattet de som rådet henne til ikke å gi så meget akt på sine fornemmelser og som, selv om det bare var indirekte, gjennom enkelte misbilligende pauser eller visse skeptiske smil, gjorde seg til talsmenn for den opprørende anskuelse at en liten spasertur i solen eller en saftig biff (hun som beholdt to stakkars slurker Vichy-vann i maven i fjorten timer!) ville gagne henne mer enn sengen og medisinene. Den andre kategorien bestod av personer som lot til å tro at hun var sykere enn hun selv mente, at hun var like syk som hun sa. Disse mennesker, som hun hadde sluppet inn på Françoises innstendige oppfordringer, og som under sitt første besøk hadde vist i hvilken grad de var uverdige den ære som ble dem til del ved forsiktig å antyde: ”Ville De ikke bare ha godt av litt luft en dag været var pent”, eller disse andre som tvert om, når hun hadde sagt: ”Det står ikke rart til med meg, det går nok mot slutten”, hadde svart henne: ”ja, du verden, når først helsen svikter! Men De kan jo leve en stund til ennu”, de kunne alle være sikre på å ikke bli mottatt oftere. […] Det min tante forlangte, var kort sagt at man både skulle bifalle hennes levevis, ha medlidenhet med hennes lidelser og berolige henne med hensyn til fremtiden. Dette var hva Eulalie var en mester i. Min tante kunne si til henne tyve ganger i løpet av et minutt: ”Nu lakker det nok mot slutten, min kjære Eulalie,” og tyve ganger svarte Eulalie: ”Når man kjenner sin sykdom så godt som De kjenner den, Madame Octave, så lever De til De er hundre, det sa Madame Sazerin enda til meg her i går (Eulalies fasteste overbevisninger, som den daglige erfarings talløse dementier ikke hadde klart å rokke, var at Madame Sazerat het Madame Sazerin.) ”Jeg har ikke bedt om å leve til jeg er hundre,” svarte min tante, som foretrakk å ikke få angitt noen bestemt tidsfrist for sine leveår.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)