Jeg hadde gledet meg til å lese denne boken helt siden jeg hørte om prosjektet. En prest, Stian Kilde Aarebrot og en ateist, Didrik Søderlind skal utforske hverandres trosliv og livssyn gjennom brevveksling. De er i tillegg gode venner, noe som er med på å legge et godt utgangspunkt for å skape bedre innsikt og forståelse både dem imellom og hos oss som lesere. Det er en bok som bærer preg av åpenhet og ærlighet, blandet med en god dose ydmykhet, noe jeg vil si er et nødvendig grunnlag for at et slikt type prosjekt skal bli en suksess.

 

prestogateistPresten og Ateisten er ingen vanskelig bok å lese selv om den påtar seg et så utfordrende tema. Det er ikke en bok som går hardt inn på de konkrete argumentene for og i mot Guds eksistens, eller går grundig igjennom det metafysiske grunnlaget for den enkeltes virkelighetsforståelse, eller går i dybden på forskjellige typer moralfilosofi. Selv om de hinter litt om og trekker inn typiske spørsmål og argumenter (som for eksempel det ondes problem), opplever jeg at dette gjøres der det er relevant til hvordan den troende forholder seg til det i hverdagen. I boken settes det for det meste fokus på religion og livssyn på et personlig nivå. Det er en bok som handler om hvordan det er å leve med et livssyn og hvordan man kan forstå andres. Dette illustreres spesielt ved de forskjellige eksperimentene de utsetter seg selv for, Stian faster en periode fra bønn mens Didrik tester ut hvordan det er å be regelmessig. Ikke at (spoiler alert) dette fører til noen stor omvendelse, men jeg har inntrykk av at det fører til en type bevisstgjøring hos den enkelte og en nyttig deling av erfaringer både for dem og for oss som lesere.

 

I tillegg til at du (avhengig av forkunnskaper) blir bedre kjent med et eksempel på hva kristendommen kan være og hva det vil si å ha et human-etisk livssyn, føler du at du blir bedre kjent med disse to som mennesker. Det er en bra balanse mellom livssynsnerdingen og anekdoter fra forskjellige stadier i livet, noe som skaper en nesten skjønnlitterær dimensjon. Vi får ta del i deres vennskap, oppganger og nedturer, boken ble aldri kjedelig eller tørr (kanskje bortsett fra noen av ordspillene). Det virker ikke som de legger skjul på de vanskelige tingene og hvilke utfordringer de møter, noe som skaper en nærhet mellom boken og leseren og som er med på å vekke den samme typen engasjement og medfølelse man får når man leser en roman. Og sammen med en god dose humor og selvironi som kanskje letter litt på trykket synes jeg det kan være en fin bok å lese, selv på late sommerdager. Med fare for å skrive et ”litt kleint anmeldersitat på en bokforside akkompagnert med et terningkast”, så fikk denne boken meg faktisk til å både le og gråte (og det på bussen).

 

Når det er sagt, var Presten og Ateisten egentlig en utrolig frustrerende bok å lese. Jeg fikk gjentatte ganger behov for å blande meg i diskusjonen, eller sende mitt eget brev til både Stian og Didrik for å tvinge meg inn i samtalen. At boken har denne evnen til å vekke engasjement er jo i og for seg veldig bra, og forhåpentligvis gir den folk lyst og motivasjon til å ta en aktiv (og kanskje en mer kritisk) holdning til sitt eget livssyn og fordommene man har mot andres. Men det var også enkelte ting jeg synes manglet i boken. Et av dem er hvordan Didrik ser på moral, det skrives litt om det, men jeg fikk ikke helt taket på hva han faktisk mente. Han snakket ofte om å leve et godt liv, dårlig samvittighet og at det er viktig å gjøre det som er riktig selv om man ikke har en religion som stiller disse kravene til deg, men jeg opplevde ikke at vi fikk vite hva dette gode og riktige gikk ut på. Heller ikke hvordan man forklarer hvorfor det er noe som er riktig eller galt ut fra et humanistisk ståsted, er det noe mer enn følelser? Han snakker litt om moral som er del av en utvikling, men er dette mot noe absolutt eller er det bare relative forskjeller fra en tid til en annen og en kultur til en annen? Ikke at man trenger ta hele den diskusjonen i en sånn type bok, men jeg savnet et lite svar på ”det godes problem”, i hvert fall hva han tenker rundt det og hvilke konsekvenser dette har i hverdagen. Kanskje det generelt var litt lite humanisme? Eller Didrik snakker mye om hva han trodde før som han ikke tror lenger og litt om ateist-mystikere, noe han skriver om på en morsom og modig måte, men jeg savnet litt mer om hva han faktisk tror nå.

 

Dessuten synes jeg at slutten kom litt brått på, men samtidig er det vanskelig å tenke seg hvordan den burde ha sluttet. Kanskje jeg glemmer at jeg leser en brevveksling og ikke en roman, men jeg synes likevel den kunne ha blitt avsluttet på en mer elegant måte, blitt avrundet litt mer. Kanskje kunne man ha kuttet de siste brevene? Eller eventuelt kunne den vært dobbel så lang og skrevet i løpet av dobbelt så lang tid. Jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hva jeg synes og hvorfor jeg synes det, men ja, det var ett eller annet som manglet mot slutten.

 

Er det lov til å ønske seg en oppfølger om sånn ca. ti år?

 

(Denne boken var et leseeksemplar fra forlaget, tilsendt på etterspørsel.)

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)