Dere, jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Night Film av Marisha Pessl. Jeg elsket  Special Topics in Calamity Physics, og jeg ventet nesten fem år på den neste romanen. Jeg leste den ut på kort tid, og ble tatt litt på senga av hvor skummel den var. Det hjalp ikke at jeg leste den først hjemme hvor nærmeste nabo er en skog full av skremmende lyder og så hos farmor hvor det knirker dramatisk  i hver planke. Jeg prøvde å huske på hva farfar sa da jeg var liten og skalv av redsel om kvelden: «Det ser helt likt ut om natta som om dagen». Det hjalp ikke da jeg var 4 og det hjelper ikke nå heller. Bare se på traileren:

 

Etter at jeg hadde lest den, satt jeg igjen med en litt tom følelse. Var dette alt? Fikk jeg ikke mer? Hvorfor sluttet hun akkurat da det begynte å svinge av romanen? Da jeg tenkte meg litt mer om, forsto jeg at Night Film ikke er en viktig bok, men en fin bok. Og noen sitater var finere enn andre:

«Classical music isn’t just music. It’s a personal diary. An uncensored confession in the dead of night. (…) Take a modern example. Florence and the Machine? In the song «Cosmic Love», she catalogs the way in which the world has gone dark, disorienting her, when she, a rather intense young woman, was left bereft by a love affair. «The stars, the moon, they have all been blown out». (…) It’s no different with Beethoven or Ravel. Into their music these composers poured their fiercest beings.»

«‘Betrayl isn’t ridiculous. It’s the reason empires fall'»

«But I’ve always suspected the dark was there to reveal the light»

«I love to put my characters in the dark. It’s only then that I can see exactly who they are.»

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)