When She Woke
Hillary Jordan
Algonquin Books of Chapel Hill
344 sider, 2011

When she woke, she was red.

En del Margaret Atwood, en del The Scarlett Letter og 3 deler rettferdig harme gir oss 2011 mest spennende science fiction roman fra en nykommer i sjangeren. Med When She Woke har Hillary Jordan med et trekk tegnet seg inn som enn av de store kvinnelige sci-fi forfatterne, og jeg aner allerede en Hugo-nominasjon i det fjerne.

When She Woke foregår i en nær dystopisk fremtid (en setting som er veldig populær for tiden) der ultrakonservative krefter har kommet til makten i store deler av USA. Selv om landet fortsatt er et demokrati, har Treeninghetspartiet et stort flertall og teokratiet er nærmest et faktum. Den mest direkte konsekvensen av dette er opprettelsen av et Trosdepartement, misjonsretorikk, forbud mot abort og introduksjon av melanochroming (av gresk for hud og farge) som erstatning for fengselsstraff. Dette er et nydelig konsept som gir Jordan en mulighet til å diskutere en mengde holdninger og samfunnsproblemer fra en original vinkel.

Jordan introduserer oss til Hannah, bokens hovedperson, mens hun sitter i et hvitt rom og reflekterer over forbrytelsen som har ført til at hun nå vises frem på en egen TV-kanal over hele USA. Hun har tatt abort og som en konsekvens blitt dømt til 16 år som Rød. Ved hjelp av et modifisert virus blir hele kroppen hennes farget en sjokkrød farge som tegn på at hun er dømt for mord (Blå er for seksuelle forbrytelser, Grønn er for vold, Gul er for tyveri osv.). Første del av straffen er 30 dager i Gapestokk direkte på TV, før hun blir sluppet ut i samfunnet med en sporingssender i kroppen og beskjed om og ikke forlate Teksas. Det er lett å forstå at de fleste Røde (og da særlig kvinner) ikke overlever til straffen er fullført.

«How dare you be sorry!» she shouted at the screen. She wanted to hit it, to hit him, to make his features contort in pain or rage to match her own- anything but regret.

Hannaher oppdratt dypt religiøst og har store moralske problemer med aborten hun har foretatt. Hun anga hverken legen som utførte operasjonen eller mannen hun “elsker”, en rikskjent predikant og nyoppnevnt Trosminister, som fører til lengre straff. Når hun blir sluppet fri for å greie seg som best hun kan oppdager hun raskt hvor annerledes samfunnet fortoner seg for en som er utstøtt og forhat. Hun konfronteres med sin egen naivitet og begynner å sette spørsmålstegn ved sine egne følelser, tro og livssyn. Hun begynner å mislike personen hun var før hun ble Rød, men det er ikke dermed sikkert at den nye versjonen er mer sympatisk. Hun finner ut nøyaktig hvor lite respekt og verdighet hun nå får fra resten av samfunnet, og i stedet for mismot og anger vekker det et voldsomt undertrykt sinne i Hannah. Harmdirrende er vel en god beskrivelse av sinsstemingen til både Hannah og meg som leser i store deler av boken. Det er nesten katarsisk.


When She Woke
har selvsagt abort og straffetikk som hovedtemaer, men boken handler også om rettferdighet, plikt, religiøs tro og selvmord.  Dette er ikke Tjenerinnens historie, USA er stort sett gjenkjennelig, stemningen er mer optimistisk og samfunnet er ikke spesielt annerledes for den jevne borger. Kvinner har muligens litt mindre rettigheter, homofili er absolutt ikke godtatt og selvtekt mot Chromer er stilltiende lovlig, men ellers er dette ikke nødvendigvis spesielt fjernt fra et samfunn vi kan tenke oss. Derfor er det desto mer uhyggelig, og det må advares mot tildels sterke scener. På et tidspunkt ble jeg så sint på Hannahs vegne at jeg måtte legge fra meg boken og gå og slå til noe for å roe meg ned…

«Don’t let them make you afraid.
I won’t if you won’t
We survived the Henely’s, we can survive this
If we stick together
If we stay strong
And if we can’t?
We have to, or they win»

Hillary Jordan

Alt i alt er When She Woke likevel en mer optimistisk bok enn man skulle tro. Hannah vokser virkelig som en person og vi får være med på ferden. Hun møter venner på uventede steder, og fiender der hun trodde hun hadde venner, og hun har faktisk en reflektert oppvåkning over sine egne handlinger. Det er også veldig forfriskende at antatte antagonister, som Hannahs gifte elsker eller Hannahs mor, fremstilles som helhetlige personer med forstålige motivasjoner. I det hele tatt føles dette som en ekte fortelling om mennesker, ikke stereotype bokkarakterer. Likevel spilles det en del på stereotyper også, og om jeg har et stort problem er med boken er det at den enten burde ha mindre handling eller verdt 100 sider lenger. En del veldig spennende handlingselementer slippes nærmest i løse luften når boken når klimaks, og jeg ble lettere frustrert da jeg så at det bare var 20 sider igjen og det ble klart at jeg ikke ville få svar på alt jeg ønsket.

Når den største kritikken jeg har mot en bok er at den er for kort, er det vel et tegn på at den er vellykket. Selv Oprah liker den, og du kan jo ikke si i mot Oprah, kan du?

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)