Cecilie Cottis Østreng debuterte på Tiden i 2014 med diktsamlinga Om hvor langt det er til Ullern (som jeg skrev om her). Nå i januar kom hun med sin andre utgivelse, også dette en diktsamling, med tittelen Mingvasevann. Etter å ha lest denne, ble jeg nysgjerrig på hvordan Cecilie (jeg tillater meg å være på fornavn med henne nå som vi har korrespondert på mail) jobber, hvordan hun tenker omkring poesien, utfordringene og mulighetene denne sjangeren byr på.
Så, heller enn å skrive en anmeldelse av boka, hadde jeg lyst til å gjøre et intervju med forfatteren selv. Heldigvis svarte hun «ja!» da jeg tok mot til meg og spurte om hun kunne tenke seg å svare på noen spørsmål om skriving, poesi og om hennes egne utgivelser. 

Østreng-MingvasevannHei Cecilie, og gratulerer så mye med rykende fersk diktsamling! Mingvasevann, for en snasen tittel! Hadde du den klar fra første stund, eller var lista over potensielle titler lang?

Tusen takk for det. Jeg hadde en annen arbeidstittel, men Mingvasevann er et viktig bilde for meg i et av diktene, og da redaktøren min foreslo å hente det opp som tittel, ble jeg umiddelbart begeistret for ideen.

Nå er det ikke mer enn ett år siden du debuterte med Om hvor langt det er til Ullern, og her er du (heldigvis) på plass igjen.
Hvordan var det å gå i gang med ”den vanskelige andreboka”? Hjalp det å få så fin mottakelse av debutboka, eller føltes det som forventningene til den neste bare skjøt i været i takt med hvert rosende ord?

Det var en fryd å gå i gang med den nye boka, fordi jeg begynte å tenke på den før jeg var ferdig med Ullern-boka, og selve arbeidsprosessen ble enklere fordi jeg visste mer om det å sette sammen et manus og skrev ut fra en helt klar plan. For meg var det førsteboka som var vanskelig. Da jeg begynte å skrive dikt vinteren 2010 hadde jeg ingen tanker om å skrive bok, bare en akutt lyst til å skrive. Ganske fort ble jeg helt oppslukt, skrev seint og tidlig, og da bokdrømmen begynte å spire hadde jeg vel rundt 800 dikt å jobbe ut fra. De første fremstøtene overfor forlag var derfor ganske uorganiserte. For hvert avslag jeg fikk tok jeg sats og omstrukturerte og strøk og skrev nytt, og etter hvert fant jeg heldigvis tråden jeg lette etter og da manuset var spikret var det bare å fortsette, for da hadde jeg allerede Mingvasevann inni hodet mitt. Det virker kanskje som det har gått veldig fort, men jeg jobber mye, i flere timer hver dag, i tillegg til alle helger og ferier. Og jeg debuterte seint, derfor må jeg bruke tiden godt.

Det at jeg fikk flere anmeldelser i fjor var både skummelt, lærerikt og inspirerende. Det å bli anmeldt i det hele tatt, enten positivt eller negativt, er jo en gave i seg selv, ettersom så mange bøker forblir uanmeldt. Men forventningspresset er nok uansett bare en egenskap ved meg selv, en ganske konstant størrelse som ikke påvirkes så mye utenfra.

Du virker uredd når det gjelder å utforske ubehag og til og med det kontroversielle i tekstene dine, dette slo meg spesielt da jeg leste Om hvor langt det er til Ullern, men helt klart også nå med Mingvasevann. Tror du det er lettere å gå inn i den vanskelige, vonde og kanskje spesielt tabubelagte tematikken når man skriver poesi enn når man skriver prosa? At det blir en slags beskyttelse i det å kunne pakke det litt inn i den potensielt mer diffuse diktformen, når man slipper å skrive alt ut i fullstendige setninger?

cottis_portrettJeg leter ikke etter beskyttelse når jeg skriver, jeg leter bare etter ord som kan formidle det jeg vil si på en best mulig måte. Å utgi noe er på mange måter å frasi seg all beskyttelse. Jeg er ikke uredd, faktisk er jeg ganske redd hele tiden, men jeg har besluttet for meg selv at jeg ikke kan la redselen begrense eller sensurere meg. Hvis jeg skal skrive må jeg gjøre det ærlig og fullt og helt, eller jeg la det være. For meg personlig er det ikke lettere å skrive om vanskelige ting i diktform enn som prosa, men det er mer utfordrende og interessant. Utfordringen ligger i å gi det vanskelige og stygge et tålelig uttrykk og en lyrisk form, i tillegg til å finne balansen slik at ikke alt blir grøtete eller romantisert, men heller ikke vulgært. I Mingvasevann har jeg skrevet om alle sider av et liv på godt og vondt, om å bli til, ta abort, få barn, om vold, forhold som tar slutt og begynner, lykke, sorg, forelskelse, være seg selv, om nærhet, lengsel, grenseoverskridelser og sadomasochisme. Det har bydd på store utfordringer å gjøre dikt av slike temaer, men utfordringen var samtidig enormt spennende. Jeg har aldri en intensjon om å pakke inn for å skjule, bare finne en tålelig og lyrisk form.

Tre spennende muligheter/utfordringer med diktformen er

1. Å formidle bilder som gir leseren egne bilder og assosiasjoner.

2. Skrive om noe helt konkret uten å bruke de konkrete navnene vi har for den hendelsen/ følelsen i dagligtalen vår, som å skrive om abort uten å bruke ordet abort, skrive om vold uten å bruke ordene vold, slå og blodutredelse, ikke for å pakke inn, men fordi opplevelsen av situasjonen er mer dikterisk interessant enn navnene vi har for hendelsen. En gylden regel for diktskriving er jo show, don’t tell.

3. Skape et åpent rom der leseren fyller ut bildet selv. Ordet mingvasevann er et eksempel på det. Det avslutter diktet det står i, og hva man som leser får av assosiasjoner til det ordet, der det står, kan endre hele opplevelsen av hva diktet egentlig handler om.

Når det er sagt tror jeg av og til at noen tror det er mer metaforisk enn det egentlig er. Noe er også rene beskrivelser. Å svelge knyttnever salt er kanskje en metafor, men det er også en beskrivelse av en følelse mange kan kjenne seg igjen i fra begynnelsen av et svangerskap. Jeg skriver det ikke slik for å skjule eller være sær, men fordi jeg syns opplevelsen er viktigst å formidle. Å skrive jeg brakk meg og spøy ville vært nærmere prosa for meg. Sånn sett er kanskje diktene mer krevende for leserne enn prosa. Det nytter ikke å skumme gjennom tror jeg. Jeg syns det er litt trist når noen ikke forstår i det hele tatt, men opplever heldigvis også at andre igjen sier de virkelig forstår.

Det å skrive om fine, vakre og lykkelige ting er forresten like utfordrende, eller kanskje mer, enn å skrive om det vanskelige. I lykkelandskapet er det svært lett å falle i klisjé-fella, og tilsvarende krevende å finne originale bilder.

Med den tematikken og stemningen man finner i diktsamlingene dine, blir jeg nysgjerrig på hvor du finner inspirasjonen. Har du en fast skriverutine du holder deg til, eller er du en sånn som har halv- og helferdige tekster på servietter, i notatbøker og på togbilletter, i hver veske og hver sekk?

Inspirasjonen er rundt meg og inni meg til en hver tid, og derfor kommer den også ut over alt ja, ikke så mye på servietter, men i notatfunksjonen på telefonen min. Jeg lever, opplever, observerer og føler sterkt og brennende, og jeg har jo levd en stund på jorda, derfor har jeg en stor kilde å skrive fra. Ofte er det også sånn at ett dikt åpner behovet for det neste. Jeg jobber ellers mye, har kanskje så mye som en hel skrivearbeidsdag etter at jeg kommer hjem fra yrkesjobben min.

Jeg kan holde på med ett dikt flere timer i strekk, men leser gjennom alle diktene jeg holder på med flere ganger hver dag. De ligger ved siden av hverandre inne i hodet mitt, og plutselig ved hundrede gjennomlesning, eller i butikken, kan det dukke opp en ny formulering eller et ord jeg har manglet. Men ett nytt ord ett sted, kan igjen skape behov for endring i et annet dikt, så i praksis jobber jeg parallelt med 50 – 60 dikt hver dag. Sånn sett er det mest praktisk å ikke lage seg dynger av servietter, bussbilletter og avrevne notatblokksider.

Hvordan er ditt forhold til skrivinga generelt? Er det en livsnødvendighet eller en plikt? Eller kanskje litt av begge? Gleder du deg til å sette deg ned for å skrive?

Å skrive er blitt en livsviktig del av livet mitt, en sterk rød tråd gjennom dagene. På den tråden henger det bare privilegier; det å få drømme om noe, håpe, være spent, glede seg, grue seg, bli skuffet, lykkelig, kaste opp av skrekk, møte og komme nær andre mennesker, overøses av raushet og varme, bli trykket ned, reises opp, få stå for noe, være meg selv, ikke gi opp. Leve, rett og slett. Jeg verdsetter hvert eneste øyeblikk jeg får lov å skrive som en dyrebar gave.

Har det hendt at du har skrevet et dikt på null komma niks som blir stående nettopp slik, i sin opprinnelige form, i selve diktsamlinga?

Ja, det har skjedd, som om diktet har rent ut av fingrene mine. Men de fleste diktene er i prosess helt frem til siste korrektur, det vil si i måneder av gangen. Jeg kan også omarbeide dikt jeg er kanonfornøyd med, hvis de viser seg å ikke passe inn i helheten.

 Hvordan er ditt forhold som leser til lyrikken? Har du alltid lest og vært opptatt av dikt?

Jeg elsker lyrikk, men har dessverre begrenset tid til å lese. Når jeg gjør det er det venners dikt jeg prioriterer. Jeg har lest poesi hele livet, men etter at jeg begynte å skrive selv har jeg også blitt litt redd for å lese for mye, på den måten at jeg må være sikker på at ordene jeg finner til mine egne dikt kommer bare fra meg selv og ikke har sneket seg inn i underbevisstheten min fra noe jeg har lest. Derfor leser jeg svært konsentrert når jeg leser, og helst av poeter jeg kjenner.

Hvis du skulle trekke frem tre diktsamlinger som alle bør lese før de forlater planeten, hvilke tre blir det? 

Jeg tror det må være så individuelt at det nesten ikke går an å svare på, ettersom form og tema treffer og berører oss så ulikt. Skulle jeg selv måtte forlate planeten i form av å leve videre på en annen, ville jeg nok ta med meg Tarjei Vesaas og Olav H Hauge i samlede utgaver, samt hjertebarnet mitt (som er med meg over alt) Om hvor langt det er til Ullern. Alle bør sikkert ikke lese sistnevnte før de dør, men jeg kommer nok aldri til å skille meg ad med den.


Etter å ha lest dette ble du kanskje nysgjerrig på diktene fra
Mingvasevann, så derfor gjengir jeg et par av mine favoritter her.
God lesning!

 

Dagene henger blågrå, urørlige på greina
brekker ikke, faller ikke av, knuser ikke

Ut av hver nye morgen
tar jorda uforstyrret banen

Som om ingenting har hendt rommer jeg
disse stillheters vekt

________

At det finnes grenser
også i meg?
Hvor dypt er det som ikke blør?

Jeg lovet vingen din
en fugl

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)