Darlah – 172 timer på månen
Johan Harstad
Cappelen Damm, 2008
376 sider

Darlah er Johan Harstads første roman for ungdom, og det resulterte i Brageprisen for beste ungdomsroman i 2008. Harstad skal ha sagt at målet med romanen var i allefall å skremme et par fjortenåringer skikkelig. Vel, han klarte  å gjøre denne 25-åringen mørkredd.

Romanen finner sted i nær fremtid. Ungdommer mellom 14 og 18 år verden over har fått muligheten til å delta i en konkurranse, hvor tre heldige vinnere får bli med på en måneferd. NASA skal etter førti år igjen sende mennesker til månen. De tre vinnerne, Midori fra Tokyo, Antoine fra Paris og Mia fra Stavanger, har det til felles at ingen av dem er videre interessert i romforskning, men de ser på måneferden som en døråpner for nye muligheter på jorden når reisen er over.

Før reisen får vi god tid til å bli kjent med disse tre ungdommene. Vi får innblikk i deres hverdag og hva de ønsker å få ut av denne noe uvanlige reisen. Halvpartene av romanens sider har gått før de omsider er klar for lift off. Det er også først nå romanen tar skikkelig av. Fra å traske avgårde i rolig tempo, med kun noen gryende frampek om det farlige som er i vente, skyter tempoet i været så snart mannskapet har landet på månen. Det går ikke lang tid før vi skjønner at alt ikke er helt slik det skal være, og at noen eller noe allerede er på månen og har ganske andre planer for deres opphold på månen enn det NASA hadde planlagt. Uten å røpe for mye har denne skapningen satt seg fore å ikke la en eneste en av mannskapet komme seg fra månen med livet i behold. Hvorvidt dette lykkes skal jeg ikke røpe her, skummelt nok blir det likevel om du skulle plukke med deg denne romanen som sengelektyre.

Romanen har fått mange begeistrete anmeldelser, men min blir nok av de mer lunkne. Til tross for at jeg i høyeste grad synes det ble skummelt nok, kunne likevel den ekle stemningen vært mer gjennomgående gjennom hele romanen. Den bruker i det hele tatt for lang tid på å komme igang, og i denne første litt trege halvdelen blir tenåringene tidvis klisjéfylt skildret. Selvsagt har de håpløse foreldre, som ikke respekterer deres meninger, og selvsagt er disse foreldrene forferdelig pinlige å bli sett med offentlig. Kanskje har jeg allerede glemt at det var akkurat slik tenårene var? Til tross for dette vil jeg likevel si det er en vellykket roman for sin sjanger. Harstad klarer å skape en drivende og mørk thriller som fint kan leses også av de som ikke lenger vil definere seg som ungdom.

Neste tirsdag skal jeg anmelde en bok i for noenlunde samme målgruppe. Bokmerker skal være med på en bokbloggturné i regi av Cappelen Damm, og det er Genesis av Bernard Beckett som skal anmeldes av et titalls blogger. Flere av dem ligger alt ute, og lenker til dem finner du på bokbloggturneens Facebookgruppe.

Julie Holdal

Julie jobber med å fullføre en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, hvor hun skriver om en av William Carlos Williams' tidlige diktsamlinger. Hun har vært en litteraturentusiast så lenge hun kan huske, men hun synes ikke det er en skam å la være å lese ut en bok om den ikke skulle falle i smak. Om dette er en svakehet eller styrke vet hun ikke helt.

Latest posts by Julie Holdal (see all)