Mørkets rike
 Barbara Demick
 Cappelen Damm 2011
 344 sider

Det er en nedtonet, levende og troverdig bok Barbara Demick har skrevet om Nord-Korea. Den er lite sensasjonspreget og ikke tabloid i stilen – et riktig valg siden den virkelige versjonen av Nord-Korea er skjult et sted mellom regimets hysterisk overdrevne skjønnmaling og våre vestlige forestillinger, som i mangel på håndfast informasjon ender opp som innholdstomme fordømmelser.

Tittelen Mørkets rike spiller i første rekke på det konkrete mørke som senker seg over Nord-Korea etter at sola har gått ned. Satelittbildene er nådeløse: de viser en koreansk halvøy der landet i sør ligger badet i lys, mens landet i nord kun sender ut en liten lysflekk, fra hovedstaden Pyongyang. Demick bruker et knapt og effektivt språk, som likevel ikke blir telegramaktig. Beskrivelsen av mørkets lokk over landet er typisk for skrivestilen:

Om natten preges Nord-Korea av et mørke som er så fullstendig at mennesker fra den delen av verden som har strøm, aldri har opplevd noe lignende. Det finnes ingen gatelykter, ingen billykter, ikke noe lys som siver ut gjennom vinduer eller dører. Alt er innhyllet i mørke. Du kan bare se at det går noen nedover gaten når du ser gloen fra sigaretten hans.

I en kultur hvor det ikke finnes strøm, finnes det heller ikke noe reelt tilbud om fritidsaktiviteter på kveldstid. Og siden folk ikke har strøm hjemme, går mange tidlig til sengs. Bare kjærestepar som må holde forholdet skjult vet å sette pris på det praktiske, ugjennomsiktige mørket utendørs. Sånn sett viser Demick at mørket ikke er en tragedie for alle nordkoreanere, det skjuler lykkelige øyeblikk og historier som også fortjener å bli trukket fram i lyset.

Uansett hva man fokuserer på i Nord-Korea, er det ett tema som – i Demicks versjon – overskygger alle andre: mat. Mangelen på mat. Jakten på mat. I et samfunn hvor både lønninger og matrasjoner forsvinner helt på 90-tallet, blir folks viktigste oppgave å stille sin egen sult. Det er et slags absurd tragisk arbeid der hele dagen går med til dette enkle, å holde seg nogenlunde mett. Før ryktene om kannibalisme begynner å spre seg, er det jakten på alt annet spiselig som driver menneskene:

[Hyuck] og kameraten grep dyret, presset det ned i et spann med vann og holdt lokket  på plass. Den druknede hunden kjempet i ti minutter før den døde. De flådde den og grillet den…men det var blitt 1996, og det fantes ikke nok hunder…Hele tiden husket Hyuck farens formaning: «Det er bedre å sulte enn å stjele.» I den imaginære samtalen Hyuck hadde gående med faren, svarte han: «Du er ikke en helt hvis du er død.»

Demick har valgt å fortelle sin versjon av Nord-Korea ved bygge framstillingen på flere øyenvitneskildringer fra en utvalgt by, Chongjin, som ligger langt unna det utstillingsvinduet Pyongyang representerer. Virkningen av denne begrensede innfallsvinkelen gir to positive resultater: beskrivelser og hendelsesforløp har blitt kryssjekket av forfatteren og personene bak det parodiske glansbildet av Nord-Korea trer fram i all sin kompleksitet.

Menneskene i Nord-Korea lever ikke bare i et konkret mørke, de lever også i et moralsk mørke. Som Barbara Demicks bok demonstrerer med all tydelighet, skyldes imidlertid ikke dette mangel på gode intensjoner hos enkeltmennesker, men at samfunnet i utgangspunktet utelukker muligheten for gode handlinger. For som det heter i et nordkoreansk ordtak: «Nestekjærlighet begynner med full mage.» 
 

Latest posts by Gaute Johann Berg (see all)