Før jeg brenner ned
Gaute Heivoll
Roman, 303 sider
Tiden forlag, 2010

Gaute Heivoll drar til hjemstedet sitt for å skrive bok om stedet der han ble født, menneskene han både husker og ikke husker fra han var liten, og hendelsene som rystet den lille bygda Finsland noen vårdøgn i 1978. Du har kanskje lest masse om denne utgivelsen, NRKs Anne Cathrine Straume skriver allerede nå at hun tror dette er en av høstens beste bøker. Og jeg forstår hvorfor hun sier det, jeg forstår hvorfor de som har lest den liker den, og jeg forstår hvorfor dette kommer til å bli gjennombruddet til Heivoll. Dette kommer til å bli en av de bøkene jeg kommer til å selge mest i bokhandelen nå i høst.

Det eneste jeg ikke forstår, er hvorfor jeg ikke likte den selv! Her er alt lagt til rette for at jeg skal lese og tenke: Ja! Det handler om en forfatter og hvorfor han skriver, om barndommen hans, om noe utrolig spennende, trist og forferdelig som skjedde rundt ham og de han kjenner, og ikke minst; det som trigger leseren aller mest – hvem er det som kan finne på å gjøre noe sånt? Hvem er det som tenner på hus og står og ser på at det brenner ned? Hvordan kan en man kjenner, en man har vokst opp sammen med, lært å spille piano, gått i kirken med, hvordan kan han gjøre noe sånt?

Jeg vet selv at jeg falt av der Heivoll skriver om seg selv og sitt valg om å bli forfatter. Heivoll beskriver veien til å bli forfatter som noe vondt, et valg han visste han ikke burde ta, men som han kastet seg uti allikevel, og etter hvert som boka blir mer og mer dramatisk og klimakset nærmer seg, så sitter jeg bare og leser for å bli ferdig. Det var som om jeg satt og tenkte: Ja, jeg skjønner at dette skal være rørende, at jeg skal føle noe, men jeg gjør ikke det. Teksten var der fremfor meg, noe konkret, historien tok form i hodet mitt, men jeg kjente den ikke.

Jeg sier ikke at Heivoll ikke fikk til noe med denne boka, snarere tvert imot. Det er blitt en spennende, trist og velskrevet bok som tar for seg akkurat disse spørsmålene jeg stilte tidligere i anmeldelsen – pyromanen, unggutten, familien hans, og siden livet til han som ble født midt inne i katastrofen og døpt i en kirke de var redde skulle bli påtent hvert øyeblikk. Historien om Heivolls liv og historien om pyromanen og de dramatiske døgnene veves sammen og som leser blir jeg holdt i et stødig grep i hoppene gjennom nærmest journalistiske beskrivelser av låver som brenner ned, og en vaklende Heivoll som hopper av studiene for å bli forfatter mens faren hans er døende. Det blir aldri forvirrende eller direkte dårlig, men jeg kommer meg heller aldri over «dette er en helt ok bok»-giret i lesinga.

Jeg vil gjerne avslutte med å gjenta at jeg skjønner at dette blir en av høstens store bøker, og jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig imot det heller, men det har altså kommet dit at det må mer til før jeg setter Heivoll på heltelista sammen med Pedro Carmona-Alvarez, Ruth Lillegraven, Johan Harstad og Geir Gulliksen. Kanskje skal jeg lese meg bakover i forfatterskapet hans og se om for eksempel Himmelarkivet vekker noe mer i meg enn et trekk på skuldrene og enda en bok å føye på Bøker jeg har lest i 2010-lista?

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)