Südbalkoncover-südbalkon
Isabella Straub
Roman: tysk
Blumenbar/Aufbau Verlag, 2013

Her skal jeg presentere en bok som (ennå) ikke har blitt utgitt på norsk (oversettelsen av sitatene er derfor min egen). Jeg kom tilfeldigvis over denne romanen skrevet av østerrikske Isabella Straub på Die Zeits nettsider, i spalten der tyskspråklige forfattere leser et utdrag fra sin siste utgivelse. En god plattform, jeg tenkte med det samme at denne boken måtte jeg bare få tak i. Etter å ha løpt rundt til omtrent hver eneste større og mindre bokbutikk i Berlin uten hell, endte jeg opp med å bestille boken. Alt neste dag kunne jeg stryke hånden over det matte bokomslaget og betrakte forsiden med to menneskeskikkelser med puddelhoder og 70-tallsklær som står bak to utrevede flak gråpapir som skal forstille en betongbalkong, det hele på en bakgrunn av rutepapir. Det lovet bra.

Boken det er snakk om heter Südbalkon, og at livet ikke er noen sydbalkong, har romanens hovedperson Ruth Amsel fått erfare. Bortsett fra et avbrutt medisinstudium og et langtidspraksisopphold i en dødsannonseredaksjon, har hun ikke så mye å skilte med. Hun begynner å nærme seg 40, har ingen barn og ingen utsikt til det. Hun lever på bidraget fra «Gesellschaft für Wiedereingliederung» – et privat selskap for attføring av håpløse tilfeller som henne selv: ”De [Selskap for attføring] støtter arbeidsløse kvinner, som er eldre enn trettifem og barnløse – som altså har forsømt sine samfunnsmessige plikter på tre punkter».

Langtidspraksisen besto i å sitte ved en skranke og notere data: fødselsdato, yrke, familiestand, død, plutselig, uventet, revet vekk fra livet, etter lang sykdom, etter lang alvorlig sykdom, etter kort alvorlig sykdom, etter tappert utstått lang sykdom, etter tappert utstått kort sykdom, etter tappert utstått alvorlig sykdom, etter alvorlig sykdom og full av optimisme, øynene for alltid lukket, die flittige hendene hviler. Vendt hjem til skaperen, vendt hjem til faderen, vendt hjem til herren, gått inn i lyset, den jordiske vei fullført, avsluttet, finito: I våre hjerter lever du videre og videre og videre.

Ruth bor sammen med kjæresten Raoul i en liten leilighet i en grå betongblokk i forstads-Wien (men som like gjerne kunne ha vært forstads-Berlin) der ingenting holder det det lover: Tvillingbadekåpene i regnbuefarger som ser lodne ut, men ikke er det; Veggkrokene som ser stabile ut, men som ikke er det; sjampoen som ser eksklusiv ut, men ikke er det. Likevel klager hun ikke. En av grunnene til at denne boken er blitt kalt sosialt brennstoff er at den ikke bare setter fingeren på problemet med de som faller utenfor i det moderne kapitalistiske samfunnet, men at den vedgår at det å leve på samfunnets nåde ikke nødvendigvis er så ille. Ruth gjør ingen stor innsats for å komme seg noe sted, sannheten er at hun faktisk er ganske fornøyd med status quo som langtidsarbeidsløs.

Så passiv som hun er med hensyn til sitt eget liv, er hun samtidig en lidenskapelig iakttager av andres. Hennes yndlingshobby er å spionere på naboene, de ulykkelige Wesselyene, hvis liv hun betrakter med en blanding av lengsel og avsky. Hun bærer alltid med seg en liten notisbok der hun skrive ned observasjonene hun gjør av naboene, pasientene i sykehushagen der hun pleier å fordrive tiden når hun ikke sitter på venterommet Gesellschaft für W. De andre langtidsarbeidsløse er, om ikke et vakkert, så i hvert fall et fascinerende syn:

Jeg betrakter de langtidsarbeidsløse ofte og grundig. Øynene deres er ubebodde kamre man ikke kan søke boligstøtte for. Huden er markspist, de lider under henholdsvis ungdomsakne eller aldersakne. Det er et kjennetegn blant de  langtidsarbeidsløse at huden dere er aktivere enn de selv er.

Boken er fylt med Ruths nådeløse sarkasme, overfor sine omgivelser, og ikke minst overfor seg selv. For eksempel sier hun om seg selv, når herr Othmar i Gesellschaft für W spør om hva hun brenner for, at hun ikke brenner. Tvert i mot fyller hun alle brannsikkerhetskrav, hennes følelsesmessige indre er dekket med teflon. På tross av at hun virker tøff og kan svare for seg, er hun allikevel tydelig ensom. Selv om hun ikke vil innrømme der, lider hun under sin egen barnløse skjebne. Det er en pessimistisk tone i boken, understreket av det skjeve forholdet til Raoul (som hver dag får henne til å spille ”den syvende tøsen”), til foreldrene (som rydder ut barnerommet hennes for å få plass til morens elsker), og til supervenninnen Maja (hvis fremtidsoptimisme gjør Ruths situasjon enda dystrere). Som en del av denne pessimismen er det i romanen en høy grad av kroppslighet på grensen til det naturalistiske, der kroppen i all sin vederstyggelighet speiler samfunnet.

Straub har en utpreget lettbent og munnrapp skrivemåte. Som for eksempel da Ruth støter på en gammel klassevenninne, og for å skifte emne når det blir snakk om karriere, spontant dikter opp at deres kjære tidligere skolelærerinne døde i en fjellklatreulykke i Sveits. Da hun falt, skal hun ha ropt ut navn på flere av sine tidligere elever. Denne og lignende hendelser gjør denne boken til en fryd å lese, og det er ikke vanskelig å forstå at Straub i det daglige jobber som reklametekstforfatter.

Så håper jeg da at noen i forlagsbransjen i moderlandet har vett nok i skallen til å plukke opp denne boken, slik at den kan nå ut til alle dere lesere som kanskje har en liten rusten skoletysk, eller ingen i det hele tatt. For dette er den beste tyske boken jeg har lest på lang, lang tid.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)