Det er ingen hemmelighet at vi i Bokmerker ikke kan gå lenger enn, tja, noen dager, uten å nevne vår tids nasjonale litterære helt: Knausgård. Mannen har jo tross alt endret norsk offentlighet. Dessuten turte han å ta i bruk en kombinasjon av to helt normale ord som Hitler i sin tid nærmest tok patent på: Min og Kamp. Uten at Tyskland helt så bruksverdien av det, så klart. Det har tross alt bare gått 65 år siden Krigen døde hen, og Hitler med den. Om 35 år kan vi kanskje prøve igjen.

Meine komfortable kampf?

Men dette skal ikke være et langt innlegg om Knausgård og seksbindsprosjektet hans*. Jeg har ikke engang lest det, så jeg holder meg for god til å komme med en lang utgreiing. Men det hindrer meg ikke fra å filosofere over konsekvensene og etikken rundt, og det hindrer meg i hvert fall ikke fra å lese interessante og velformulerte artikler om sørlandsmannen og hans kamp.

På Morgenbladets nettsider dukka for eksempel denne saken opp. Hvis du følger oss på twitter, har du kanskje allerede fått det med deg, men jeg anbefaler likevel, og sakser et lite utdrag:

«Vi bor i et av verdens frieste land, men litteraturen mimer et totalitært samfunn,» uttalte litteraturprofessor Eivind Tjønneland til Klassekampen i forrige uke. Utgangspunktet var det han oppfattet som en litterær tystekultur i romaner som Min kamp og Gaute Heivolls Bragepris-nominerte Før jeg brenner ned, der virkelige personer plutselig dukker opp midt blant skjønnlitterære skildringer av boligbranner og knekkebrødmåltider. Bjarne Riiser Gundersen

Og om du ikke har fått med deg hvem Gaute Heivoll er, er vi såklart behjelpelig med en anmeldelse.

*Dessuten mistenker jeg at jeg ikke er så morsom som jeg tror.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)