Lilla Berlin
Ellen Ekman
Kolik förlag, 2014
Man får vel starte denne teksten om en svensk tegneserieskaper (attpåtil fra seriekollektivet Dotterbolaget) slik man starter alle tekster om svenske tegneserieskapere (attpåtil fra seriekollektivet Dotterbolaget): Svenskene vet hva de holder på med. Dotterbolaget er en gjeng med svenske tegneseriedamer som inspirerer og støtter hverandre. Jeg har tidligere skrevet om Sofia Olssons Hetero i Hägersten (elsket, elsket, elsket), og jeg vet jeg har skrevet om en til, men researchen her på bloggen får meg ingensteder. Men hey, bare det er svensk tegneserie har du meg liggende langflat.
Hvorfor må jeg egentlig starte med dette? Kanskje bare for å fortelle deg at svensk tegneserie bare er helt topp, men jeg er langt fra uhildet – og jeg koste meg også med Lilla Berlin. Serien har gått i malmøavisen Metro, men jeg hadde ikke fått den med meg før jeg snublet over denne utgivelsen. Jeg tror avisformatet gjør seg godt for stripene, for de er hverdagslige.
Jeg har alltid likt Pondus, men Pondus lever nå et helt liv som er veldig langt unna mitt eget. Folkene i Lilla Berlin lever mye nærmere mitt eget, og jeg ler så gjenkjennelig av noen ting. Og så er det ting jeg ikke skjønner, og tenker at «jaja, det er vel svensk humor». Og det er greit. Men noen ting ler jeg veldig av:
Jeg liker den duse fargepaletten og de godtjukke tegneseriefigurene. Mye av humoren dreier seg rundt smarttelefoner og det å være i tyveårene i en vennegjeng. Det er mye tekst i serien, og noen ganger får jeg følelsen av å komme inn i en samtale som ikke egentlig avslutter med den klassiske «punchen». Vi får bare et bruddstykke av en lang, pågående samtale:
Ja til mer fra Ekman, gjerne mer hvor hun fortsetter samtalene over flere enn fire ruter. Og i mellomtiden kan du gjerne kjøpe med deg denne neste gang du harryhandler.
Folk kommenterer