DMZDMZ
Brian Wood og Riccardo Burchelli
DC Coomics Vertigo, 2005-2009, 45 nummer

“An inside look at a war without end….only on Liberty News Network”

Krig er et evig tilbakevendende tema i litteratur, som for oss mennesker generelt. Selv etter et uttall ”kriger som skal ende alle kriger” greier vi alltid å hoste opp noen flere. USA er blant annet involvert i noen til dels kontroversielle krigshandlinger for tiden, og DMZ er en slags reaksjon på det og på endringen i amerikansk selvoppfattelse etter 11.09.2001. Brian Wood prøver å flytte Irak til Manhattan, og han greier det ganske godt.

DMZ står for demilitarisert sone, om noen lurte. I serien beskriver DMZ hele Manhattan, med unntak av broene og tunnelene som leder inn til øya. Manhattan er en delvis nedbombet slagmark midt mellom Brooklyn som holdes av De forente amerikanske stater, og New Jersey som er okkupert av De frie amerikanske stater. Ja visst, vi har  med en ny amerikansk borgerkrig å gjøre her. DMZ er satt i en alternativ nåtid, der massiv krigføring på den andre siden av jorden har gitt en grassrotsaksjon kalt de frie armeer en gylden mulighet til å frigjøre seg fra det de mener er enn mer og mer tyrannisk stat. Resultatet er først protestmarsjer, så gatekamper, tilslutt borgerkrig. Det viser seg raskt at det er flere enn et folkeslag som kan drive geriljakrig og selvmordsaksjoner. Resultatet er to kamplinjer trukket opp langs Hudson, og 400000 gjenglemte flyktninger fanget mellom dem. Skyskraperne er befestet av snikskytere, og begge sider har stemplet de gjenværende flyktningene på Manhattan som opprørere og forrædere.

DMZ2DMZ kunne raskt blitt en ganske kjedelig og platt ideologisk ”krig” som bare hadde relevans for amerikanere som tror på den såkalte kulturkrigen. Heldigvis er fokus i serien ikke på de stridene partene. Det faktisk ganske vanskelig å finne ut hva de to sidene står for, hvordan krigen egentlig startet og hva som er målet. Det eneste personene i serien vet er at den er kommet for å bli. Serien fokuserer i stedet på de rundt 400000 forlatte flyktningene som er fanget på Manhattan, sett gjennom øyene til reporteren Matty Roth, som har blitt skutt ned over sonen i 2005. Først er Roth mest opptatt av å komme seg ut med et par bilder i bagasjen, men snart blir han fasinert av hvordan livet på Manhattan fortsetter midt i ”ingenmannsland”.  Han blir snart engasjert i å prøve å hjelpe innbyggerne, som for det meste er de fattige, studenter og arbeidere som ikke rakk å komme seg ut før myndighetene sperret utgangene.

Roth fungerer som vår inngangsport til det merkelige samfunnet som har vokst frem i ”ingenmannsland”, han er like uvitende som oss. Han blir overrasket over at folk ikke spiser rotter og kråker, og at de fleste innbyggerne faktisk prøver å leve et normalt liv i en unormal situasjon. Han er naiv og nysgjerrige, men har en beinhard tro på den objektive journalistikken og vil få ”sannheten” ut til folket. Det er det ikke alle som er like enig med ham i, for borgerkrigen vinnes like mye i media som i krigssonen.

Som en motpol til Roth har vi Zee Hernandez, en medisinstudent som nektet å evakuere da New York ble angrepet og som idealistisk behandler de som blir skadet i kryssilden. Med noen få luftdroppede ressurser, et rødmalt kors på t-skjorten og ganske spesielt hår er hun en av svært få leger på Manhattan.  Zee er både en idealist og en kyniker på en gang, karaktertrekk jeg personlig synes gir en ganske morsom kontrast. Som motstykke til Roths naivitet og delvise selvopptatthet er hun perfekt.

dmzZezBurchelli har en litt spesiell, utflytende tegnestil som passer bra til serien, særlig når det gjelder gode bakgrunnstegninger av den utbombede byen. Dessverre gjør den samme serien at det kan være vanskelig å identifisere en del personer noen ganger, jeg har tatt meg selv i å misforstå situasjoner fordi jeg ikke gjenkjente en person fra et tidligere nummer. Dette er et problem som av og til kommer opp i tegneserier, men synes det var vel utpreget i DMZ. Det varier litt på fargelegging og tusjing hvor stort problemet er, så i det hele er det bare et lite minus. Serien er såpass stilren at slik småproblemer kan tilgis.

DMZ er selvsagt et forsøk på å flytte Irak til Manhattan. Krigen, hvordan forskjellige grupper kjemper om ruinene, samfunnet som vokser frem, selvmordsbombere, ”security surge”, korrupte bygningsfirma, snikskyttere og nasjonsbygging: alt er hentet delvis fra Amerikas kriger etter 2001, samt post-Katrina New Orleans. Ved å flytte krigen nærmere kilden,  prøver Wood å forklare den. Jeg vet ikke hvor vellykket det er for de av oss som ikke er amerikanere. Det er kanskje spesielt for folk som kjenner New York å se bygninger og nabolag i ruiner, men for meg er det ikke mer gripende enn en hvilken som helst annen by. Det er ikke det faktum at serien er satt i USA som gjør den god, men at den omhandler temaet på en såpass god måte. Jeg liker hvordan forfatteren her greier å skrive om krig uten å omtale selve krigen. Det er konsekvensene som er i fokus, ikke hvilken side som hadde mest rett, eller hvilken side som vinner. Begge sider vises som ganske uspiselige til tider, andre ganger mer sympatiske. Soldater dreper, og desperate menneske gjør desperate handlinger.  Det er flere nummer som omhandler en ”rettssak” mot soldater som skjøt på en fredsmarsj i Manhattan. Først får man inntrykk av at soldatene var monstre, men det kommer snart for en dag at saken har flere sider. Dessuten legges det aldri skjul på hva som faktisk skjer. Når det faktisk er kamphandlinger i serien, vises de som forvirrende og voldsomme. Skader vises realistisk og ubarmhjertig, ofrene er sivile og uskyldige for det meste. Det advares derfor om sterke scener.

DMZ tar bare en side i denne krigen, og krigene serien er basert på: at alle kriger har forferdelige konsekvenser og at om man først har start en, er det nærmest umulig å få den stoppet . Krig har et eget moment, når nok tid har gått er sidene nærmest urokkelige, og for alle de som er rammet er det faktisk knakende likegyldig hvem det er som har rett og hvem det er som vinner…….

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)