Det er mye Kongo i norsk kultur for tiden. Mediedekningen rundt Moland & French-saken fra 2009, Ernas pressekonferanse på selveste nasjonaldagen, de gjentatte oppdateringene på Dagsrevyen gjennom mange år, har alle sammen gjort oss mer enn godt kjent med saken. Morten A. Strøknes, Fredrik Græsvik og Kari Hilde French har alle skrevet dokumentære skildringer av hva som skjedde utenfor Begi i Øst-Kivu i mai 2009 og konsekvensene av dette. Joshua French tjener seg noen sedler på en foredragsturné der den virkelige sannheten avsløres – uten at journalister eller fotografer får lov til å være til stede. KONGONOTATENE: EN BAKGRUNN

26.oktober slippes filmen «Mordene i Kongo», actionfilmen som ikke er en actionfilm, som skal fortelle hva vi allerede vet på en spennende og filmatisk heftig måte. Tobias Santelmann og den alltid tilstedeværende Aksel Hennie intervjues på Lindmo, og kommer med sin versjon slik de ser den , med en akkurat passe distansert mine, som om de har tilgang til noe ingen andre har tilgang til, for de har jo gjort sin «research». Og alle sammen har vært på besøk i N’dolo Military Prison og hatt fortrolige samtaler med French og nå avdøde Moland. Felles for det meste som er gjort rundt drapet på sjåføren Abedi Kasongo er at ingen egentlig vet hva som skjedde, og at det er vanskelig å se spesielt Joshua French i noen annen rolle enn den bortkomne sønn som endelig har kommet hjem.

Den eneste virkelig kritikeren i kakofoniet av stemmer fra Kongo er forfatteren Nikolaj Frobenius. Han ble hyret inn av skaperne bak den kommende filmen «Mordene i Kongo» til å skrive manus, og reiste ned i 2013, for også han å ha fortrolige samtaler med French og Moland i N’dolo-fengselet. Men tidligere i år trakk han seg fra prosjektet, han ville ikke bli med på oppbyggingen av det helte- og/eller offerbildet han mener filmen og alt det andre som har skjedd bidrar til. Hans navn skulle strykes fra rulleteksten. I stedet valgte han å skrive sin egen versjon av det. Kongonotatene er Nikolaj Frobenius sin fiksjonaliserte versjon av samme historie. Men som han skriver tidlig i boken:

Bildet av Joshua som drapsdømt leiesoldat skulle forvandles til forestillingen om en hjelpetrengende nordmann i et korrupt afrikansk land. Snart ville han, forhåpentligvis, stå fram som en angrende synder og takke moderstaten for å ha reddet ham. … I flere år hadde jeg lurt på om dette var sant, eller om det dekket over noe som var mer betent eller tilfeldig. Var de «farlige menn», eller var det bare en fortelling de hadde laget om seg selv under årevis av vold og kjedsomhet og glemsel? (s. 9 og 10)

KONGONOTATENE: BOKA

Det er 2013. Nikolaj Frobenius er samboer med Vilde, som jobber med Afrikas horn i Norda. Hun kjenner Jasper Gahn, gammel filmskaper på jakt etter å revitalisere karrieren og å lage en film som fenger publikum, har falt for Kongo-saken. Vilde introduserer Nikolaj for Jasper på fest, og Jasper, beundrer av Nikolaj sitt forfatterskap, vil at han skal reise til Kinshasa for å snakke med French og Moland der de soner straffen sin i N’dolo-fengselet, militærets fengsel i hovedstaden. Vilde ser muligheten for at Nikolaj endelig skal tjene store penger, Nikolaj er motvillig, men sier til slutt ja til oppdraget.

Nikolaj flytter inn på Grand Hotell i Kinshasa, kobler seg til vestlige fixere som knytter kontakt med de to fengselsfuglene, og sommeren 2013 blir en sommer på hotell og på besøk hos de to – etterhvert bare én siden Tjostolv dør i fengselet. Han går noen turer i byen, går ut og danser i tropenatten en sjelden gang, sitter oppe om nettene og prøver å skrive, skyper en sjelden gang full av vemodig lengsel etter Vilde som ligger naken under dyna hjemme i Oslo, og oppdager snart at det å finne en enkel historie med skurker og helter er vanskelig. Fins det helter? Er Joshua sin historie troverdig? Blir Nikolaj manipulert?

Etterhvert som forventningen om å levere et godt produkt øker, øker også uroen over om dette er en historie han kan stå inne for. Han beveger seg til Kisangani og Begi i Øst-Kivu, prøver å skrive ut hva som kan ha skjedd, men det blir bare korte rift av en større historie, uten en klar og synlig tråd. Han ser en historie han ikke klarer tro på, han uroes over de store og tvilsomme spørsmålene knyttet til den hvite manns rolle i Afrika, og om Joshua og Tjostolv kanskje er neokolonialister, representanter for enda en bølge med vestlige mennesker som utnytter Kongo – slik Kong Leopold og belgierne gjorde det for hundre år siden.

Nikolajs egen historie flettes også inn, fra livet i ungdomsgjengen i Rykkinn, om småkriminalitet og vold. Hans egne skjulte historie reflekterer den historien om Joshua som ligger skjult for oss og som ikke kan fortelles. Nikolajs uro påvirker forholdet til Vilde hjemme i Norge, og jo mindre han sover om nettene i Kinshasa, jo mer paranoid blir han overfor Vilde i Oslo. Og siden boken begynner med dette som utgangspunkt: Det ender opp med at han ikke leverer det manuset Jasper har forventet, og i en konklusjon som virker svært lik virkelighetens. Relasjoner må revitaliseres, og andre tekster må skrives enn det manuset som først ble bestilt. Kongonotatene er altså en bok om Moland og French, men først og fremst er det en bok om sannhet og troverdighet – i romanform.

Anmelderne skyter raskt. Sekser på sekser. Jeg er usikker. Kongonotatene blir en merkelig blanding av mye og intet. Den bidrar til å vekke den kritiske sansen til den offisielle norske fortellingen om mordet i Kongo. Den bidrar også til å bli mer kjent med forfatteren bak navnet Nikolaj Frobenius. Men den bidrar ikke til å opplyse veldig mye om kontinentet. Selv om det nok ikke var hensikten, bidrar den til å forsterke de forestillingene vi allerede har om det korrupte, tungvinte og bakstreverske Kongo. Frobenius trekker inn kolonialisme og lette drøftinger om historiske overgrep. Men det skjer på en måte som befester en virkelighetsforståelse, den utfordrer den ikke. Grunnen er vel at boka i hovedsak handler om norske gutter, om selvrealisering, om tildekning og sannhet, om fiksjon og faction.

Vi snakker om forfattere som skriver faktabasert fiksjon. Det har jo snart blitt den offisielle norske litteraturen. Knausgård gjør det uten ende, Vigdis Hjorth plager søsknene med det, Geir Gulliksen løfter sin egen dyne uten at vi skal tro det er hans og ekskonas, nå gjør søren meg Per Petterson det også – også Nikolaj Frobenius beveger seg i samme landskap.

Det er derfor viktig å holde tunga rett i munnen. Snakker vi om forfatteren Frobenius, eller om rolleskikkelsen Frobenius? Grensen mellom fakta og fiksjon er så flytende at å kalle dette en ren roman oppleves unaturlig for meg som leser. Jeg får assosiasjoner til Daniel Butenschøns skjebne i Dagens Næringsliv, der han uten å gjøre noe synlig feil, likevel utfordrer noen journalistiske konvensjoner som gjorde ham uspiselig som etterrettelig journalist. Jeg beskylder ikke Frobenius for å lyve, men jeg sitter gjennom hele lesingen med en usikkerhet rundt hvorvidt jeg kan stole på det han skriver. Har jeg lov til å vurdere historien ut fra det vi vet, eller skal jeg vurdere den som litteratur? Det er greit så lenge en bok er tungt subjektiv, slik Knausgård sine verk er det. Kongonotatene har på sin side så sterk forankring i historisk, halvoffisiell virkelighet at jeg er usikker på om jeg syns det er greit. Det berører nemlig en annen uro jeg har i meg. Er Frobenius sitt oppgjør med Mordene i Kongo egentlig et oppgjør? Eller er det en smart gimmick for å skape mer oppmerksomhet rundt filmen, og på den både selge flere bøker, og skaffe flere seere til filmen, for ikke å si foredragsturnéen som beleilig nok faller omtrent på samme tid som filmen lanseres. Ja, spekulativt. Men likevel.

KONGONOTATENE: ET POSTSCRIPT

Jeg er interessert i norske romaner om Afrika, siden det ikke er så veldig mange av de, og Afrika er et kontinent som ofte blir fortegnet i vår omtale av det. Afrika er og blir en kuliss, selv om det i praksis er en ganske stor en i Kongonotatene. Frobenius faller i samme fella som nesten alle andre gjør, inkludert Afrikakjennere som Gunnar Kopperud, som ender opp med å ligne mer på Ryszard Kapuzinski enn på en romanforteller om Afrika. Vi kan aldri fortelle på vegne av Afrika, men vi kan alltid gi et mer sannferdig bilde av kontinentet enn det vi faller i fristelse for å gjøre. I stedet for å hengi seg til klisjeene, brutale, voldsomme, korrupte endimensjonale mennesker, hadde det vært veldig spennende å kommet innpå mer mange-fascetterte bilder av kontinentet. Det skjer ikke her, fordi dette ikke er en Afrika-roman, det er faction som først og fremst handler om oss selv, om French og om Frobenius. French og Afrika er kulisser, det er Frobenius som er landskapet som skal blekes. Det preger boken på godt og vondt. På godt hvis du har interesse av Frobenius sine kvaler, på vondt, hvis du har et ønske om å forstå bedre og åpne opp bedre for det fremmede, ukjente og uforklarte.

Dette er en bokanmeldelse. Men jeg klarer ikke holde meg distansert til forholdene rundt det boken handler om. Jeg har holdt meg langt unna alt som har med Moland og French å gjøre. Jeg syns ikke historien deres er fascinerende, og måten den har bidratt til å holde fast ved et fordummende bilde av Afrika har irritert meg. Heldigvis har det ikke vært mange bøker om de, men de tre som har kommet har vært med fokus på de to eventyrerne, og Kongo har stort sett bare fungert som et bakteppe for norske fabler.

Jeg ér en av de som lar meg provosere av denne saken. Jeg har som utgangspunkt at ingen ting med Kongosaken har gode sider ved seg. Det er en sann historie som legger opp til et fordummende bilde av Afrika generelt og Kongo spesielt, og opphøyer fanter av norsk ungdommer til helter. Selv statsministeren holder pressekonferanse på nasjonaldagen om at en av skurkene er satt fri, og jeg føler meg uvel.

Mordet i Kongo har fått stor oppmerksomhet i Norge. Altfor stor. Jeg tror det er Wilbur Smith-effekten som har skylden. Norske røvere drar til Smiths Afrika og etablerer seg som leiekarer innen våpen og sikkerhet. Som Afrika-kjenner og tidligere NRK-journalist Halle Jørn Hansen har vist meget godt i dette innlegget, bidro de stort sett til å bryte landenes lover i Uganda, Rwanda og Kongo. De drev med våpenhandel, sikkerhetstjenester og gudene vet hva. Bare dét fortjener lange fengselsstraffer. Afrika er tøffe norske gutters lekeplass, og norske journalister kan ta på seg safarifrakkene og leke Ryszard Kapuzinski og Ernest Hemingway i noen uker. Bildene som tegnes av Kongo, Kinshasa, Kisangani, soldater og rettssystem er fordummende, fornedrende og ensidige. Afrika er koko, Norge funker, og ingen rører ved våre gutter. Samme hva de har gjort. Men i Afrika skal vi selv boltre oss som om det fremdeles er de velsituertes sandkasse.

 

 

 

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg