Klassikeren
Ola Jostein Jørgensen
Roman, 143 sider
Aschehoug Forlag, 2011

Hadde jeg visst at akkurat denne reisen skulle bli så begivenhetsrik, hadde jeg hatt bare den minste forutanelse om at jeg skulle bli antastet, forfulgt og truet, at jeg skulle frykte for livet til min beste venn, bli trillet rundt lillefingeren av en svikefull kvinne, og til sist ende opp, med selveste Klassikeren i min besittelse, lent ut over en murkant toogtyve meter over gatelegemet, så å si med hele verdens skjebne i mine våte, forfrosne hender, ja da er det slett ikke umulig at jeg hadde valgt å bli hjemme.

Sånn begynner Klassikeren, debutboka til Ola Jostein Jørgensen, bokhandleren som imponerer meg stort med denne boka. Dette er fortellingen om jakten på en bok, selveste Klassikeren, en bok skrevet av en myteomspunnet forfatter, som lever eller har levd, og jakten på denne er selve rammen for boka – en gammeldags fortelling med fokus på spenning, leserglede og en finurlig forteller og hovedperson. Alle kapitlene begynner med en liten beskrivelse av hva som skal skje, akkurat som i gamle detektivbøker, f.eks. «Tredje kapittel – Hvor en auksjon overværes, en bok kjøpes, og tre menn iakttar hverandre mens en kvinne forlater rommet.«, samt en liten fortelling om forskjellige bibliotek, før spenningen fortsetter der den slapp sist.

Boka er en forfriskende og morsom perle i et mylder av samtidslitteratur som alle minner om hverandre på en eller annen måte, med sin høytidelige og samtidig upretensiøse fortellermåte blir vi geleidet ut på oppdrag med fortelleren, hans beste venn Marco, den løgnaktige kvinnen Mata og den skumle Cromwell – boken går fryktelig fort å lese og min største innvending til boka er rett og slett at den er over altfor fort. Men kanskje ville en lengre versjon ha lidd samme skjebne som Mata forteller om under her:

Jeg tror at forfattere som skriver så langt, er for late til å gjøre det kortere, sa hun. De er godt i gang med en tekst, og i stedet for å moderere seg, lar de det bare stå til, det får bli som det blir, og i etterkant er de ikke i stand til å fjerne det som er overflødig. Kan du huske en eneste bok du har lest på over to hundre sider som ikke inneholdt noe du syntes var kjedelig, noe unødvendig, noe som bare var ment som et bindeledd mellom to deler, som like gjerne kunne vært strøket fra manus? […]Jeg tror du er enig, sa hun. Livet er kort, altfor kort til at man kan lese intetsigende prosa.

Dette er en roman om bøker og bibliotek, om lesing og skriving, om å forville seg inn i et mylder av hemmeligheter, pistoler i skrivebordsskuffer, spioner og forsvunne personer. Den er morsom, smart og spennende og fordi min eneste innvending er at den er for kort, så synes jeg denne bør stå på Skal lese-lista til samtlige nå i sommer. Enten man leser mye eller nesten ingenting, tror jeg at Klassikeren kan by på både latter og leselyst for de fleste som velger å bruke en kveld eller to på den. Jeg ble inspirert til å finne frem min gamle favoritt Spionene i Åreborg av Jacob Wegelius, og selv om den er en barnebok, så minner disse litt om hverandre i humor og fortellermåte, og for de som har lest Wegelius, så forstår dere hva slags kompliment dette er.

Kan du tenke deg noe verre enn å bli tvunget til å bare lese bøker av debutanter hele resten av livet? Ville du ikke heller stukket ut begge øynene med strikkepinner?

Hvis alle var like bra som Jørgensen, så ville jeg gjort det med glede.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)