Julegave til tante Rita?

Hjem til jul
Laila Stien
Tiden Norsk Forlag
182 s

Du vet når kvinner går over til å være damer? Når de samles i flokk og diskuterer LIVET. I det de plutselig går fra å være usikre til å være selvsikre, og ganske klar på at livsvisdommen eies av dem. De har ERFARINGER å ta av, et helt liv, av skilsmisser, barnefødsler og julemiddager å henvise til, og så begynner de å nikke megetsigende når du snakker med dem. Vinglassene blir fulle og Kari Bremnes-cd’ene går for fullt volum, og de snakker om hvordan ting egentlig ER.

Dersom du kjenner til arten, vil du nikke gjenkjennende mens du leser Laila Stiens Hjem til jul. Den har undertittelen fortellinger, men de er alle knyttet til samme jeg-person og hennes venninnegjeng. Jeg-personen jobber på sykehjem, og er fornøyd med det. I likhet med de fleste av venninnene er hun skilt, men boka flytter oss frem og tilbake i tid, slik at vi også får skråblikk på ektemennene.

Rart å tenke på det nå – hvor trege vi var. Utilgivelig trege. Reagerte ikke engang på at en forholdsvis stødig og alminnelig grei ektemann gjennom tjue år eller der omkring plutselig begynte å slå om seg med klamme klisjeer. På en litt uopplagt kveld med hodepine, for eksempel. Hodepine er, som vi alle vet, en betegnelse for diverse plager i det felles livet man lever: ubetalte regninger, gamle og syke foreldre, avkom som stryker til eksamen eller orienterer seg mot uhumske miljø, stress på jobben eller soppangrep i kjelleren. Med andre ord problemer av ymse slag. «Sex er limet i ekteskapet», kunne da den bedre halvdel finne på å komme med. En klisjé så hul at man skvatt.

Det er beundringsverdig hvordan Stien klarer å skrive ting uten å si dem rett ut, men der du likevel forstår utmerket godt hva hun mener. Generelt er språket godt, og hun skriver med en uanstrengt letthet, det er muntlig, men ikke ensformig. Selv om tematikken gjentas, er det alltid med en litt ny vinkling, som gir leseren følelsen av å få noe nytt, men fremdeles noe som passer inn med resten.

Men det er vanskelig å påstå at boka ikke er litt intetsigende. Når du har lest den ut får du tak i en stemning, stemninga som hviler over hjemmet til disse voksne kvinnene, følelsen av stearinlys og venninnebesøk, men også ensomhet. Taglinen kunne vært -et helt ok liv. Stien ironiserer over tilværelsen deres, men har masse sympati for karakterene sine, og de fremstår som folk flest. Samtidig virker boka mer som mytebekreftende for gruppa, heller enn at den gir ny innsikt. Kanskje fint å gi til en mor, eller tante til jul, men boka vekker neppe interesse utenfor denne målgruppen.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *