I forrige uke anmeldte vi boken hennes her på Bokmerker, og nå kommer intervjuet! Jeg møtte Kristina Leganger Iversen, som var i Bergen i forbindelse med Forfattersleppet, på Kafé Knøderen og vi snakket sammen om poesi, kritikk og den alvorlige generasjonen over min iPod brukt som båndopptaker – over en kopp kaffe eller to. 

Poesi og kritikken av den

Du har nylig kommet ut med Hjartemekanikk, vil du fortelle litt om hva den handler om?

Kristina Leganger Iversen. Foto: Samlaget (selv så oppslukt i intervjuet at jeg glemte å ta bilde)

Hjartemekanikk er en diktroman. Diktroman er ikke en sjanger som det er så vanlig å bruke i Norge, men for eksempel Märta Tikkanen har gitt ut flere diktromaner, som altså er en diktbok der det er flere historier som går gjennom hele boken. I Hjartemekanikk er det et samboerpar som en dag er på vei ut for å bade, også blir de påkjørt. I boken får vi høre historien om hvordan de treffer hverandre, hvordan de flytter sammen, og hvordan det er å være igjen etterpå.

Anmeldelsene av boken din har du jo selv anmeldt på bloggen din milliarder av mennesker i mellom. vil du fortelle litt om hvorfor du gikk i gang med det? (anmeldelse av bokmerkers anmeldelse her)

Jeg synes at kritikk er veldig viktig, og har en veldig stor rolle. Hvis man leser kritikk av seg selv, så reagerer man jo alltid på det på en eller annen måte. I hvert fall er jeg et sånt type menneske som ikke klarer å la være å tenke over ting og reflektere. Bloggeren Virrvarr (Ida Jackson)anmeldte også sine egne anmeldelser på bloggen sin. Det synes jeg var ganske artig å lese, og jeg tenkte at for det første, så er det fint å ha en sjanse til å reagere tilbake, og for det andre tror jeg at det kan være kjekt for andre å lese. Spesielt den første anmeldelsen som ble skrevet i BT, sa Frode Helmich Pedersen jo at han ønsket å ta en diskusjon, men at det ikke var plass til det i anmeldelsen. Da tenkte jeg at når han bruker min anmeldelse til å ville ta en diskusjon, så kan jeg også argumentere tilbake igjen. Ikke fordi jeg tror at jeg sitter med alle svarene, men jeg tror det er en viktig diskusjon å ta: Hva er det som gjør litteraturen god? Hva er det som gjør at bøker blir gode, og hva kan man forvente av folk som skriver? Så synes jeg også det er viktig å kunne stille krav tilbake til kritikken. Hva er det som gjør god kritikk til god kritikk?

Når vi er inne på debutanter; du var jo også på debutanttreffet til Dagbladet og klarte å snike deg med på bildet. Vil du fortelle litt om opplevelsen av å være der, som en poet?

Først så visste jeg ikke at poetene ikke var invitert, det var bare noe en på forlaget mitt sa når jeg kom dit. Så traff jeg også en annen diktdebutant,  Rawdna Carita Eira. Hun kommer fra Finnmark, er tidligere reineier og gir ut Løp Svartøre Løp i okober. Jeg gleder meg veldig til å lese den, men det slo meg at jeg aldri skulle ha visst om denne boken. Egentlig skulle jeg aldri ha møtt denne personen fordi man har en eller annen tanke om hva som er interessant. Det at folk tenker, avisene tenker, at lyrikk det selger ikke, så vi skriver ikke om det, gjør at bokhandlerne tenker: lyrikk selger ikke, så vi legger det ikke frem og til slutt så kan poeter tenke at lyrikk selger ikke, ingen bryr seg om lyrikk, det er ikke noe vits å snakke om det. Det blir en veldig selvforsterkende sirkel. Alle tenker at dette er noe vanskelig og marginalt som ingen er interessert i. Så gjemmer man det vekk, da.

Ja, jeg tenker at både i lesningen av din bok, men også i lesning av en hel del norsk samtidspoesi så føler jeg at det som kanskje poesien har mest av alt, er noe umiddelbart – noe treffende, nært. Hva tenker du er poesiens framtid, eller, hva håper du er poesiens framtid?

Jeg synes det er en veldig fin beskrivelse du har av poesi. Det er det jeg tenker om poesi også. Jeg tror at det man må ta et oppgjør med, ikke er den norske samtidspoesien, for den er jævlig god, det man må ta et oppgjør med hvis en vil, er de forestillingene mange har om at folk ikke er interessert i poesi. I bokhandlere, media, blant forfattere i forlagene, det er så utrolig gjennomtrengende. Et eksempel er at noe av den skjønnlitterære teksten som folk flest forholder seg til daglig, er poesi; gjennom sangtekster. Det er så mange som har et ekstremt umiddelbart forhold til dem: de synger med, de kan tekstene utenat. Så poesi er ikke noe som trenger å være vanskelig å forholde seg til. Det er noe som er så tilstedeværende og som folk kanskje tar mest til seg. Det handler mer enn noen ting om en forestilling om hvordan man skal forholde seg til det. Mange er vant til å tenke at de må forstå poesi, fortolke poesi, analysere poesi, men det er ikke sånn at alle føler at de må forstå sangtekster, at de må kunne analysere dem og peke på hvilke rim som er der, hvilken rytme det er skrevet i. Man bare nyter det, da. Lever seg inn i det.

Hvordan føler du at din egen utvikling i forhold til det å skrive poesi har vært?

Jeg begynte selv å skrive poesi da jeg var 14, og man lærer jo hele tiden at veldig mye. Det er også noe av det skumle med det å skrive, for jo mer man skriver, og leser ikke minst, jo mer kritisk blir man. Jeg ser at jeg skriver annerledes nå enn jeg var da jeg var femten, sytten. Men mange av de tingene jeg skrev om da, de har noe eget ved seg. Jeg er veldig opptatt av det at man ikke nødvendigvis blir bedre av å bli eldre, man kan bli det, men man blir mest av alt annerledes. Spesielt når man er femten år, og føler alt så jævlig hardt, og tør å si det akkurat så hardt som man føler det, så har det en iver og noe helt eget ved seg som er veldig fantastisk.

Om kjønn og bevissthet

I bloggen din skriver du et innlegg om angsten. Angsten både rundt resepsjonen av boken, men også en redsel for å bli stemplet som kvinnelitteratur. Du skriver om jo om følelser, om hjerte – hvordan forholder du deg til det?

Det er skikkelig mye jeg er redd for. Så prøver jeg å tenke at en ikke må la seg stoppe av den redselen. Jeg har ingen kontroll over hvordan folk leser meg. Noe av det som er så vanskelig med et stempel som kvinnelitteratur, er at for meg, så har ikke det å være kvinne noe negativt ved seg. Men samtidig ligger det noe i hele litteraturmiljøet, en eller annen forakt for kvinnelige lesere. En ser det særlig i debatter om såkalte kulturkjerringer. Den forakten for kvinnelige lesere har sin motpart i en veldig kjønning av kvinner som en for eksempel finner i bokanmeldelser. Når man anmelder for eksempel forfattere som Paul Auster, så skriver han om universelle ting, mens når man anmelder Siri Hustvedt, så skriver hun om kvinneskjebner og kvinnehistorier. Det synes jeg kan være ekstremt reduserende, og folk gjør det uten å tenke over det, uten å mene noe vondt med det. Da en venn av meg skulle introdusere meg på et arrangement, før han hadde lest boken min, skrev han at jeg skrev om kjønn. Da sa jeg: nei, hvorfor sier du dette? Jeg skriver om kropp, jeg skriver om medisin, jeg skriver om kjærlighet, jeg skriver om savn, men jeg tematiserer ikke eksplisitt kjønn i denne boken. Men det er en lett slutning å trekke fordi at jeg er jente, og fordi at jeg er feminist.

Spesielt merket jeg det når det kom til bokomslag. Da jeg først fikk et forslag fra forlaget, så fikk jeg et bokomslag som var rosa. Jeg måtte bare sette foten rett ned: jeg kan bare ikke ha et rosa omslag – det går ikke. Jeg vet selv hvor fordomsfull jeg kan være og jeg kan bare ikke være en rosabok-forfatter. At den ene fargen, skaper den frykten i meg! Det burde være unødvendig, men jeg ser det skje med så ekstremt mange forfattere, ser hvordan man leser kvinner og menn på helt forskjellige måter på grunn av ting som dette.

Du går jo på litteraturvitenskap. Vil du si at det å gå der, har påvirket deg i din skrivning og lesing, både av deg selv og andre?

Ja, helt klart. Mye fordi at jeg i alle fall har fått på mange måter en litteraturpolitisk bevissthet. Jeg var veldig elitisk når det kom til litteratur,spesielt da jeg gikk på videregående. Da kunne jeg ha slengt mye drit om kiosklitteratur og var fryktelig glad i Nietzsche og Dostojevskij og var veldig lite kanonkritisk. Det som har skjedd med meg, det skjer ikke med alle som studerer litteraturvitenskap, men jeg har blitt mer og mer observant på den makten som ligger bak det å kunne definere noe som godt. Det blir tydeligere for meg hvordan litteratur-Norge virker. Hvordan det er noen nøkkelpersoner som er veldig flinke til å bruke medier til å påvirke hvilke bøker som blir lest, hvilke bøker som blir anmeldt. Men også konkret i arbeidet med dikt. Før jeg begynte på denne boken her, hadde jeg jobbet mye med enkeltdikt, men så, fordi at jeg hadde lest mye bøker, og blitt veldig bevisst på hva folk tenker om lyrikk, så forstod jeg at jeg ville arbeide på en helt annen måte. Så jeg har lært mye om å skrive, om å lese ting, og hvordan folk leser. Hvordan man på forskjellige måter kan fortelle en historie.

Hvordan fikk du ideen til Hjartemekanikk?

Det begynte med at jeg hadde skrevet noen dikt som jeg følte hang sammen. Som skildret noen forskjellige, men relaterte situasjoner. Så tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva som bandt dem sammen. Deretter gravde jeg frem en historie. Jeg har alltid vært veldig interessert i medisin, lurt på om det er det jeg egentlig burde ha studert.  Ikke bare innenfor det fysiske, men også innenfor psykiatrien. Jeg synes det er veldig fascinerende å eksistere i en kropp man gjerne vet så lite om, som er hele grunnlaget for at man kan leve, men så vet man ingenting om hvordan den fungerer. Så ble det en historie.

Den alvorlige generasjonen?

Du ble intervjuet i D2 i forbindelse med deres sak om Den Alvorlige Generasjonen. Kjenner du deg igjen i beskrivelsen av vår generasjon?

Noen ganger, ja. Men det er veldig rart det uttrykket; alvorlig. På svensk kaller de det også generasjon ordning, altså orden. Jeg tror det kan være vel så beskrivende. Først om fremst tenker jeg at vi er en nær generasjon, i motsetning til ironigenerasjonen. Jeg har i alle fall tenkt som så at ironi veldig ofte handler om det å lage avstand. Lage avstand mellom det man uttrykker og det man mener, holde på avstand, ta brodden over det. Hvis man ser på kulturuttrykkene, så er det mye mer inderlighet nå, enn det som ville ha vært akseptabelt for kanskje ti, femten år siden. En som debuterer nå samtidig med meg, har en bok med tittelen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg og det ha en tittel for femten år siden med både død og elske i, det ville vært helt utenkelig. En poet som skriver om død og kjærlighet; kan du tenke deg det i Seinfeldt-episode? Det ville vært en totalt komisk karakter. Jeg tenker ofte på det som Seinfeldt versus Dawsons Creek-generasjonen. Jeg har sett Dawsons Creek igjen nå nylig, og jeg bare ser hvor beskrivende den serien på mange måter er for vår generasjon. Måten vi ser på foreldrene våre på, hvilke liv vi ønsker, måten vi ser kunst på. Det er veldig fint.

Hvordan vil du da si at en film som Oslo, 31. august plasserer seg inn her da?

Det er en scene i Oslo, 31. august, som jeg synes er veldig, veldig beskrivende. Både for filmen, i forhold til generasjonene, og forskjellen mellom den nye og den gamle generasjonen. Det er når de er på Blå, og han slår av en prat med en 18-19 år gammel jente, som studerer ernæringsfysiologi. Hun er søt, hun spør han hva han driver med og han sier han ikke gjør noe, hvilket er sant, men så sier han, jeg husker ikke akkurat hva han sier, men han sier at han leter etter trøst. Eller, han søker trøst. Han sier det på en sånn måte at den lille ironien er der, men du vet ikke om han mener det. Selv om han mener det, vet du at han når som helst kan stryke det som en spøk. Det har han jo gjort tidligere i filmen også, når han ringer Iselin, sier han vil prøve igjen, og etterpå ringer og sier at det bare var tull. Han er en del av den ironigenerasjonen som alltid vil holde ting litt på avstand. Han vil ikke gi denne unge jenten inntrykket av at han faktisk trenger noe fra henne. Han klarer heller ikke ta noe i mot fra henne. Hun er der, hun er så ekstremt nærværende, hun lytter virkelig til ham, hun gjør seg tilgjengelig for ham, selv om han er vanskelig. Der har du den nærhetsgenerasjonen, som prøver å forstå, hun prøver å forstå med det utgangspunktet hun har da, hun er jo bare atten, nitten, og han har vært gjennom alt mulig drit. Hun har nærværet der, mens han hele tiden trekker seg litt vekk.

Det inspirerende

Er det noen forfattere du vil trekke frem som inspirerer deg?

Ja, jeg har alltid lest mye, men da jeg begynte å lese poesi og virkelig skjønte alt man kunne gjøre med litteratur, ble jeg virkelig inspirert. Forfattere som Pedro Carmona-Alvarez har virkelig gjort sykt mye for meg. Helt fra jeg leste Helter til Prinsens gate, La det bare bli blåmerker igjen så har det slått meg hvor ekstremt levende det er. Han skriver så rastløst, med så mye vilje til å bare gå gjennom verden. Samtidig så leste jeg også en svensk poet som heter Anna Hallberg og hun har en linje fra På era platser, som fikk meg til å skjønne hva det gikk an å gjøre med poesi. Hun skrev, omsatt til norsk: Å le sin vakreste latter med sperm om munnvikene er også en måte å være melankolsk på. En helt ekstrem blanding av så mye! Den leste jeg først da jeg var seksten, og har lest igjen og igjen etterpå. Jeg er også veldig glad i Lars Ramslie. Spesielt noen av de første bøkene hans, som Biopsi og Destroyer er helt fantastiske bøker som både forteller historier, men også tematiserer hva det kan bety å skrive. Fortelleren er alltid veldig tilstede i bøkene hans på en usikker og smertefull, men samtidig vakker måte.

Pedro Carmona-Alvarez var også viktig for meg. Da jeg leste la det bare bli blåmerker igjen, gav han meg virkelig en wow-opplevelse. For det står jo at det er en roman på utsiden så i begynnelsen var det vanskelig for meg å lese den, fordi jeg hele tiden forsøkte å trekke linjer. Til slutt forstod jeg at jeg.. jeg sammenligner det veldig med å høre på en plate: Første gang du hører på en plate, så er det som om alle inntrykkene bare kommer på én gang: det er vakkert, det er kult, det er fint, men inntrykkene er hulter til bult. Senere kan du dypdykke litt mer inn i dén og dén passasjen. Slik følte jeg det da jeg leste Pedros bøker.

Det er veldig godt sagt. En må bare la det slippe, en må bare gli gjennom teksten. Og den måten å lese på, den er så undervurdert. Den blir ofte så latterliggjort. Det at en kan lese en tekst lett, betyr ikke utelukkende at teksten er lett. Det er én måte å forholde seg til tekst på, som ikke i seg selv utelukker noe andre. Det er akkurat som at når man lytter på plater, da. Man kan analysere et rockealbum, sette seg ned og finne ut alt om instrumentene som er der, om akkordprogresjoner, men det går også an å høre på den på en helt annen måte. Det er lett å skulle stemple noen bøker som Lette, og dermed Dårlige, og Tunge og vanskelige og dermed Gode. Sånn trenger det ikke alltid å være. Noen ganger, sånn som for eksempel med Pedro Carmona-Alvarez: det er uvant, det er en uvant bok, og nettopp derfor kan den tvinge deg til å slippe den vante måten du analyserer, eller forholder deg til boken på. Bare å være i boken, være i de rommene som blir der. Sånn følte jeg det i alle fall.

Latest posts by Eira Søyseth (see all)