Det har nylig gått opp for meg at enhver som beskjeftiger seg med litteraturkritikk og bitte litt flyskrekk har en perfekt lakmustest for hvorvidt boken man holder på med er verdt bryet.

 

Jeg vil ikke si jeg har direkte flyskrekk, men jeg liker ikke spesielt godt å fly heller. Og på nesten hver eneste flytur kommer det et øyeblikk med turbulens, og da passerer livet mitt i en selsom revy mens jeg tar omgivelsene mine i dramatisk øyesyn. På flyturen jeg tok i går fra Oslo til Trondheim, røsket jeg i siste øyeblikk med meg Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, da jeg har blitt forfatteren anbefalt av stort sett alle jeg kjenner. Midtveis i Murakamis skildringer om løping, skriving og mental styrke gjorde sikkert nok noen turbulente minutter seg gjeldende, og det er dette som er poenget mitt: det første jeg tenkte i disse få dramatiske minuttene, var at jeg slett ikke var fornøyd med at det var nettopp denne boken som skulle få bli den siste boken jeg noen gang leste.

 

Flere anmeldere later til å være over seg av lykke over at Murakami endelig letter på sløret og deler tankegangen sin med alle sine lesere, og kanskje er problemet mitt at jeg rett og slett ikke er interessert nok i forfatteren – jeg har jo ikke lest noe av ham før – til at dette er tilfredsstillende. Når det er sagt, har boken absolutt kvaliteter: Passasjene hvor han skriver om å skrive romaner, er langt mer interessante enn avsnittene han har satt av til å gjøre rede for treningsskoene sine. Og jeg liker godt å få nyansert bildet av at enhver forfatter er et nervevrak med sneip i munnviken og whisky i umiddelbar nærhet i tilfelle familien ringer; men for at jeg virkelig skal få noe igjen for å lese en treningsdagbok, må jeg nok være passe overbevist av forfatteren allerede. Og det er jeg jo ikke.

Jeg har allerede blitt fortalt fra flere leire at for noen som ikke har lest Murakami før, er denne filosofiske treningsdagboken helt feil sted å begynne, og jeg skal nok forsøke igjen med en av romanene hans, men i denne sammenhengen begynte jeg utelukkende å savne Tomas Espedals bok om gåing framfor denne litt trivielle boken om løping, og konkluderer derfor med følgende:

 

Fin bok? Ja. En verdig kandidat til Den siste boken noensinne? Nei.

Latest posts by Ingri Løkholm Ramberg (see all)