Helle_Hvis_det_er_300dpiHvis det er
Helle Helle
Roman
Samleren (DK), 2014

Av en eller annen grunn hadde jeg ikke fått med meg at min danske dronning hadde kommet med en ny roman i høst. Jeg hadde regnet meg frem til at det burde skje, at det var på høy tid, men så er det jo ikke alltid lesernes behov for en ny bok samsvarer med forfatterens skrivetrang og produktivitet. Vel, plutselig en dag i november oppfattet hjernen min at Hvis det er var ute. Jeg sendte mail til forlaget, og jaggu fikk jeg et hyggelig svar. OG bok i posten. Det er deilig å være norsk leser i kontakt med dansk forlag, som de sier.

Såvidt meg bekjent er det første gang Helle benytter en mannlig fortellerstemme. Roar er på løpetur i skogen da han møter en annen løper, en kvinne. Mørket faller på og de finner ikke veien tilbake til sivilisasjonen, altså blir de nødt til å finne ly for natten der inne. Der har du handlingen. I serien «la oss isolere et par mennesker og på den måten tvinge fram en relasjon» viser Hvis det er at dette konseptet slett ikke er oppbrukt.

Jeg skal gøre det kort, jeg ved ikke, hvad jeg skal. Jeg er faret vild i den store skov. Jeg ved ikke meget om skove, jeg er ikke naturens muntre søn. Det sagde de andre i forigårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kæmper, i såkaldte løbesko. 

Roar har nettopp kjøpt nye løpesko og følgelig har han en djevel av ei blemme på den ene foten. Ikke noe å sutre over, tenker du kanskje, men prøv å være lost i skogen ei kald natt igjennom, uten tilstrekkelig med klær, mat eller vann, og ei fet blemme på toppen av det hele, så kan vi snakkes igjen. Tonen de to skogfangene imellom er vennlig og høflig, men som jo ofte skjer når mann og kvinne isoleres sammen, blir jeg som leser nysgjerrig på om de vil ha noen romantisk kjemi. Om hjertene svulmer og blodet bruser (eller ei) skal jeg ikke avsløre her.

Kvinnen Roar møter i skogen forblir navnløs både for oss og for ham, men til gjengjeld får vi gjennom et tilbakeblikk bli kjent med historien og bakgrunnen hennes. Og da, da er vi virkelig inne i en verden hvor Helle briljerer. Med sin minimalistiske språklige stil og fokus på hverdagslige hendelser og observasjoner forteller hun en historie om en kvinne som har latt seg føre i den retning vinden eller livet eller hva det nå er, har tatt henne. Det har slått meg før da jeg har lest Helle, at jeg omtrent alltid er gjennom bøkene hennes før jeg rekker å tenke over hva det er som skaper drivet i tekstene hennes, hva det er som får meg til å lese videre. For det er sjelden en ytre handling eller et satt plott med uttalte spenningselementer eller konflikter i bøkene hennes. Det er her Hvis det er virkelig skiller seg fra andre Helle-bøker, for her er det jo action, her er det dramatikk – to mennesker er fanget inne i skogen midt på svarteste natta, jo! Den skiftende fortellingen, som altså veksler mellom nåtiden inne i skogsdramaet og tilbakeblikkene på kvinnens liv, gir romanen en fremdrift og en dynamikk som jeg faktisk tør påstå er litt utypisk Helle. Joda, vi har det dagligdagse med kaffekopper, avishenting, rare naboer, flyktige kjærlighetsrelasjoner, flytting til nye steder, nye jobber – hverdagen til denne kvinnen er den som først og fremst har vært i forandring. Og i hverdagens utvikling over år, ser vi menneskene i den og hvordan de også forandres. Men så er vi tilbake mellom de mørke trærne, og jeg kjenner jeg er nysgjerrig på hvor dette vil ende, hvor Roar og hans navnløse venn vil ende opp.

I tidligere Helle-romaner har de kvinnelige hovedkarakterene vært stille, hviskende skapninger som ikke visste hvor eller hva de verken ville eller skulle. Kvinnen, altså den versjonen av henne vi møter inne i skogen i Hvis det er, skiller seg fra den typiske Helle-kvinnen. Hun løper nemlig omkring i natten for å hente vann til Roar, som ligger i ly med blemmefoten som et lammende handicap. Hun finner vei, hun finner vann, hun holder motet oppe. Det er uvant med en så tydelig kvinne i Helles univers, men sannelig er det himmelsk befriende. I tidligere bøker har jeg knapt lagt merke til mennene, og når jeg nå tenker tilbake på de mannlige innslagene i Helles andre bøker, står de for meg som puslete skapninger i kvinnenes skygger. Jeg regner med at hukommelsen spiller meg et puss akkurat her, men poenget er at Hvis det er har gjort at jeg, når jeg skal sette meg ned for å lese gjennom Helles forfatterskap på nytt, kommer til å lete etter mennene med lykt og lupe.

Konklusjonen blir at dette er en slags slow action-roman (dersom et slikt begrep gir mening). Man får det man forventer av Helle, samtidig som hun overrasker med å trekke fram noen kort vi ikke tidligere har sett henne legge på bordet. Jeg lærte dessuten flere nye danske gloser, som mejetærskere og birkes, altså kan jeg i samme slengen slå et slag for å lese dansk på dansk (og svensk på svensk, osv.).

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)