Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage
Naja Marie Aidt
Danske Gyldendal, 2017

I mars 2015 mistet Naja Marie Aidt sin sønn Carl i en ulykke. To år senere kom boka Har døden taget noget fra dig så giv det tilbage, et forsøk på å beskrive sorgen over å miste et barn.

«Der er lagt et klæde over
hans hoved. Jeg kan se hans ører. De er helt
intakte, så fine og
velformede som alltid, muslinger, marcipan, de
ligger tæt ind
til det kønne hoved. Hans smukke ører får min
fortvivlelse til at vokse, den kan ikke være i mig, jeg har ingen
ord, der kan
beskrive denne panik, den smerte, der får min krop til at rave»

Hvordan kan han være død når ørene hans fortsatt er vakre? Boka er full av slike sterke opplevelser av døden, ofte svært fysiske og vonde. Beskrivelser av den kroppslige døden og smerten står side om side med minneglimt om Carl, fra tiden før og etter hans død, fra årene før, fra graviditeten, fra barndommen hans. Minnene kommer som små fortellinger, eller som sitater fra en dagbok. Aidt siterer også andre som har opplevd sorg. Hun siterer Malarmé, Gilgamesj og C.S. Lewis, ofte sånn at man tenker at hun bruker deres ord fordi hun ikke har dem selv. For selv sliter hun med å beskrive. Mangelen på ord er gjennomgående. Hun prøver å skrive, men ordene kommer ikke.

Og så kommer følelsene. Sinneutbruddene, hatet mot alle forsøk på å gjøre død og sorg til noe ordnet og vakkert.

«… JEG TÆNKER MED FORAGT PÅ FOLK DER SKRIVER OM DØDEN SOM KOKETTERER MED DØDEN MALER DØDEN DØDEN GÅR VED SIDEN AF OS DEN ER VIRKELIG DEN ER IKKE SKØNSKRIFT IKKE FUCKING FORESTILLET LIDELSE DEN ER VIRKELIG DEN ER EN MUR DET GØR MIG RASENDE MIN SORG GØR MIG RASENDE HADEFULD …»

Stemningsskiftene er mange, og vekslingen mellom ulike typer tekst går uten avbrudd. I det ene øyeblikket hater hun all skrift om død, i det neste siterer hun Malarmé, og aldri virker det kunstig. Hvert ord, hver vending oppleves som ektefølt.

Det er rett og slett en enormt sterk bok. Jeg vet ikke om jeg kan yte den rettferdighet ved å skrive om den. Du må bare lese den.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)