Noen bøker ligger og venter på deg i mange år før du begynner på dem. De står der, i bokhylla, du kjøpte dem kanskje en gang, eller fikk dem, fordi du ønska deg dem, fordi du hadde lest om dem, hørt om dem, var nysgjerrig. Andre bøker kommer plutselig inn i livet ditt, det er ikke det at du ikke har hørt om dem, du har bare ikke tenkt at det er en bok for deg, men så er de der, midt i fleisen. Jeg leser en sånn bok nå. En bok jeg har solgt i bokhandelen min i snart tre år, men aldri tenkt at jeg skulle lese. Kanskje var det på grunn av coveret? Jeg syntes den så kjedelig ut. Og tittelen? Frognerfitter og Bitterfitte, de to titlene kundene våre ikke tør å ta i sin munn og bare mumler frem, eller kaller «den boka…»
Det var min kollega og gode venn Frøydis som mente at jeg burde lese den. «Det er ikke verdens beste bok», sa hun. «Men noen ganger må vi lese sånne bøker som dette.» Jeg har ikke lest hele enda, men jeg liker å lese den. Jeg leser den og bretter ned eselører der jeg vil huske ting. Hovedpersonen drar på ferie alene, hun forlater mann og barn, tar med seg Erica Jongs Fear of flying og setter seg på et fly. Hun er bitter. Hun er sint. Hun er en bitterfitte. Hun ville jo ikke være det. Hun vokste ikke opp og tenkte «hurra, en dag skal jeg bli en sånn dame som freser til de unge kvinnene i kassa på supermarkedet». Men så er hun det allikevel.
Lista [over urettferdighet mellom menn og kvinner] er uendelig, og det er det som gjør det så vanskelig å ikke bli ei bitterfitte. Selv om jeg skulle ønske jeg slapp. Og jeg tenker mye på dette: Hvordan skal jeg klare å slutte å være ei bitterfitte når verdenspatriarkatet er så forjævlig allestedsnærværende ned til hver minste bestanddel?
Hvis hovedpersonen hadde lest Maria Svelands bok, så hadde hun kanskje ikke vært det, for selv om Sveland peker på alt som er urettferdig, så er det også en slags trøst i boka. Eller, jeg tror det er to måter å lese den på. Jeg tror man kan lese den og tenke faen, så urettferdig alt er, og så grave seg ned i urettferdigheten og fortsette sirkelen, frese i frysedisken, i kassakøen, på fortauet, på trikken, til mannen sin, til venninnene sine, til seg selv i speilet, bitter, bitter, bitter, fitte. Eller, man kan lese den og brette ned eselører, kjenne seg igjen, i verden og i hovedpersonen, tenke faen innimellom, tenke «er det sånn?» innimellom, tenke jøss, og nei, og hvorfor er det sånn? Spørre seg spørsmål, se seg selv i speilet, i kassakøen, ved frysedisken, spørre mannen som ligger ved siden av deg i senga: vil vi ha det sånn? Vil vi være sånn? Vil vi bli sånn?
Det er mye å klage på her. I verden, altså. Veldig mye. Etter bare hundre sider har jeg lest om urettferdighet mellom menn og kvinner i alle mulige former. Det er en kontroversiell bok, og jeg vet om folk som fnyser av den, sier at hun klager for mye, at hun svartmaler verden, det får da være måte på til stereotyp beskrivelse av menn og kvinner. Men Frøydis sier det så fint: «Mange sier at hun klager for mye, jeg mener boken viser at det er grunn til å klage.» Hun har et poeng der. Sveland viser meg mye spennende og fint, og ikke minst frustrerende og trist i boka. Og jeg er glad jeg endelig leser den. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men jeg trenger å lese sånne bøker innimellom. Tenke litt, stille litt spørsmål, brette eselører og kanskje forstå, men ikke nødvendigvis forsvare bitterfittene som handler i butikken min, står bak meg i køen, banner forbi meg på fortauet i slapset. Forhåpentligvis vil jeg huske den jeg var da jeg som 24-åring leste Bitterfitte når livet ser annerledes ut om ti-femten år, og jeg vil prøve å forstå henne slik jeg nå prøver å forstå Bitterfitte.
Trackback/Tilbaketråkk