Forlagsblogging

Cappelen Damm i Akersgata er et levende forlagshus som inviterer publikum innenfor dørene på mange måter. De har egen bokhandel og café, de holder slippfester for bøker og mange arrangementer i forbindelse med litteratur, og nå har de også laget en forlagsblogg. Bloggen Forlagsliv har allerede i løpet av de første ukene fått mange lesere, og det er velfortjent. Redaktøren for bloggen er den for mange allerede kjente Anette Garpestad, også kalt Bokdama.

Markedet på internett, muligheten til å nå ut til et større publikum og kommunikasjon mellom forlag, forfattere og lesere er en av de store godene ved digitale medier. At et såpass stort forlag som Cappelen Damm åpner nett-dørene, ser jeg på som både modig og spennende. Selvfølgelig er det en forlengelse av markedsavdelingens oppgave, kritiske røster vil kanskje bare kalle det velskreven og velgjort reklame, men når jeg leser på Forlagsliv, så er jeg fullt klar over at det er Cappelen Damm som snakker, skriver og viser frem. Samtidig som at jeg er klar over at de ansatte har egne stemmer og meninger som får vises i bloggene deres.

Mangfoldet i forlagshuset vises gjennom alle de egne bloggene fra både ansatte og forfattere. Av personlige favorittinnlegg vil jeg trekke frem Anders Hegers innlegg på bloggen Lavterskel om dommedag, biblioteker og FPU, Maria Øvrebøs innlegg på Pocketprat om Audun Mortensen, Åsfrid Hegdal på Litteraturspeilet om David Foster Wallace og lesing og John Erik Riley på Monografi om Brian Selznick og norsk illustrasjon. Og flere favorittinnlegg satser jeg på etter hvert som månedene går og bøkene utkommer.

For det meste handler det om bøker og litteratur, ispedd noen personlige betraktninger, politiske debatter og et innblikk i hvordan det er å jobbe i et forlag. Jeg er fan, og ser frem til at flere forlag hopper på trenden og oppretter husblogger. Flamme Forlag har jo hatt en blogg helt siden oppstarten i 2008, den er også verdt å sjekke ut. Kanskje skal bokhandlerne også tenke på å blogge? Her er det rom for konkurranse for de personlige bokbloggerne – enda godt at internett er nesten like endeløst som universet, så det er plass til oss alle.

0
20 Comments
  • Bokdama
    mai 26, 2011

    Så hyggelig, Linn:-). Blir glad i hjertet av å lese dette!

  • Linn Strømsborg
    mai 26, 2011

    Susanne Christensen twitrer: Ubegribeligt naiv tekst fra @linnstromsborg. Hvordan skiller reklame sig fra «egne stemmer og meninger»? ID + $ = sandt (link: http://bit.ly/ktE6aK)

    Her er mitt svar, litt lengre enn twitters 140 ledige tegn:

    Man kan selvfølgelig tenke at John Erik Riley bare tenker på penger når han blogger om boken Smaragdatlaset (link: http://www.forlagsliv.no/monografi/2011/05/26/den-magiske-boka , og poster et bilde av sønnen sin som leser den. Kanskje har han stilt opp sønnen sin, bedt ham om å se konsentrert ut, ‘hold denne boka her, pappa vil selge den, skjønner du’ – man kan tenke sånn. Men man kan også tenke at folk som jobber i forlag har funnet en bok de tror på, brukt penger på å klargjøre den til utgivelse, oversettere, designere, markedsføring, og så er boka der og forleggeren banker på døra til sønnen sin for å si at nå er det natta, og boka han har brukt mange arbeidstimer på har funka. Første seier er nådd. Yes, den funker på min sønn, la oss håpe den funker på andre. Jeg tror Riley mener Smaragdatlaset er en god bok, og at han derfor har utgitt den. Jeg tror ikke han har utgitt den og så later han som at boka er god. Ja, det er reklame, men det er også en personlig mening – han har funnet en bok han tror på. Og han jobber med å utgi den.

    Når jeg som bokhandler anbefaler bøker, er jeg da utenfor skuddlinjen? Er det mer ok for en bokhandler å lese en bok, og så anbefale den, blogge om den på bokmerker.org, skrive en anbefalingslapp på den? Eller er jeg i bunn og grunn like fæl som forleggerne? Jeg vil jo selge bøker jeg også, jeg vil selge dem og tjene masse penger, så bokhandelen går bra, og jeg får penger til å kjøpe mat og betale husleie og kjøpe enda flere bøker. Er det mer ok når jeg gjør det som bokhandler, fordi jeg da kan velge fritt blant alle bøkene som finnes?

    Jeg er kjent for å være positiv og snakker for det meste bare om ting jeg liker, bøker jeg liker, derfor er jeg veldig glad for at jobben min i bokhandel handler om å trekke frem bra bøker, og at jeg har muligheten til å overse de jeg ikke liker når noen spør. Og bloggerne i Cappelen Damm trenger ikke å blogge om de utgivelsene i en annen avdeling som de kanskje leste og tenkte: jaja, en helt grei bok – de kan blogge om noe annet. De velger. De tenker og velger, akkurat som alle andre som leser. Dermed synes jeg ikke det er noe i veien med å benytte seg av en forlagsblogg for å skrive om ting de er begeistret for.

    Andre som har noen tanker rundt dette?

  • susanne christensen
    mai 26, 2011

    Tak Linn, for et spydigt svar, og et prekært valg af eksempel. Jeg har ikke tid til at uddybe min tweet netop nu, jeg har et arbejde at gøre her … du er «kjent for å være positiv» skriver du, well, så synes jeg at du skulle holde dig fra premature udlægninger om hvad andre kan tænkes at mene.

  • Eira Søyseth
    mai 26, 2011

    @Susanne: Er det noen som virker spydig i denne samtalevekslingen, så synes jeg det er deg. Det virker som om du ser angrep, der det ikke er noen,for Linns utdypning handler jo ikke om deg – det hander om forleggers dobbeltroller, om det å selge, om hva reklame egentlig er. Det er jo det hun ønsker å se en diskusjon rundt – ikke reaksjonene på din tweet. Og hva mener du egentlig med prekært valg av eksempel?

  • Linn Strømsborg
    mai 26, 2011

    @Susanne: Synd at du tok mitt svar til tweeten din på den måten. Det var ikke min intensjon å svare kun deg som person, men på din påstand om at min tekst var naiv. Jeg ser at den positive omtalen Forlagsliv fikk i det opprinnelige Bokmerker-innlegget kan oppfattes på den måten, og synes det er spennende å åpne for en diskusjon rundt nettopp dette. Derfor mitt svar utifra din tweet. Mitt svar er kun mine tanker rundt hva som kan ha vært oppfattet som ubegripelig naivt i hva jeg sa, og ikke et forsøk på å legge ord i din munn.

    Jeg håper fortsatt at andre som mener noe rundt dette vil delta i diskusjonen, derfor tok jeg din tweet videre her i kommentarfeltet, da den peker på noe viktig i det jeg håper man kan diskutere når det gjelder forlagsblogging og reklame.

  • Øyvind Lysebo Ekelund
    mai 26, 2011

    Jeg er enig i at det er verdt å ta en diskusjon rundt forlagsblogging og reklame (og den er vel delvis tatt allerede, på diverse blogger), men synes det samtidig er et dårlig utgangspunkt å gå inn i diskusjonen med å omtale motparten/dens argumenter som «ubegripelig naiv» og «spydig» og så ikke ville utdype mer fordi man er opptatt med å lese Marx.

    Selvsagt er Forlagsliv opprettet for å selge flere bøker, men jeg tror da også alle som er nok opptatt av litteratur til å besøke bloggen er oppegående nok til å forstå det, og filtrere informasjonen deretter. Cappelen Damm gjør jo heller ikke noe for å dekke over at dette er en forlagsblogg.

    Ellers tiltredes det du sier i tilsvaret ditt, Linn. Jeg tror heller ikke det er så naivt å tro at forlagsfolk faktisk liker bøkene de blogger om – selv i et så stort forlag som Cappelen Damm – og det overrasker meg at det er først nå noen andre enn Flamme har kastet seg på trenden. Selvsagt vil forlagene få ut så mye informasjon om bøkene sine. De har da rosende ord om alle bøkene sine på forlagets hjemmeside og på baksida av alle bøkene også? At det gjør det på en blogg der en enkeltperson står med signaturen, synes jeg heller gjør det mer troverdig.

  • Live K. Torvund
    mai 26, 2011

    Tilrår det nyaste nummeret av Agora om Nyliberalisme som lesing, gjerne i staden for forlagsbloggane.

    Me står midt i eit økonomisk system og ein utøvd ideologi der det som Christensen påpeiker, ikkje lenger let seg gjera å skilja mellom menneske og bedrift, personlege meininger og reklame. Difor er dette ein diskusjon som gjerne kan startast med få teikn, men som krev tid til lengre resonnement om ein skal røra andre stadar enn ved overflat.

    Cappelen Damms forlagsblogg er diverre ikkje problemet, då ville det heile vore heller enkelt og ufarleg. Dei er eit av ei mengde symptom, og sjukdomen heiter ikkje Bonnier eller Egmont. Men kanskje skulle diskusjonen likevel heller nærma seg desse namna enn eit fiktivt guterom?

    Svaret til Strømsborg handlar openbert ikkje om kva Christensen kan tenkjast å meina, men derimot om kva Riley kan tenkjast å meina. Og det er ikkje mindre problematisk.

  • susanne christensen
    mai 27, 2011

    Godt indspil fra Live. Beklager, jeg må simpelthen udsætte denne debat, I have pressing engagements.

  • Anja
    mai 27, 2011

    For meg som forbruker synes jeg det er flott at forlag blogger, slik at jeg kan følge med på hva som skjer i den verden, og jeg skulle ønske at flere faktisk gjorde det. Det er så mange bøker jeg går glipp av, eller ting som skjer som jeg ikke får med meg ellers. Selvsagt er de også interessert i å selge, men heldigvis er jeg ikke lettlurt. Derfor er det ikke nok at forlaget skryter av en bok, men det kan gjøre meg nysgjerrig på å sjekke ut mer om den.

  • Bharfot
    mai 27, 2011

    Linn, til opplysning: Uansett om markedsfører tror på sitt budskap er det fortsatt markedsføring. Jeg ser ikke helt hvorfor det er relevant om han/hun tror på budskapet innerst inne? Det naive ligger vel evt i å tillegge Cappelen Damm idealistiske motiver.

    Du skriver at du er klar over at det er Cappelen Damm som skriver, og derfor er det ikke problematisk. Vel, jeg vil si at gråsonen nettopp er det problematiske ved reklame: Vi er på en og samme tid klar over og ikke klar over påvirkningen. Det er derfor reklame virker: Den appellerer til følelser og intellekt, og vi har neppe full oversikt over hva vi tar inn på noen av områdene. Det betyr ikke at forlagsblogging eller annen bedriftsblogging er bare tvilsom. Den har likevel sider som bør gi oss om ikke dårlig, så litt avventende smak i munnen.

  • Linn Strømsborg
    mai 27, 2011

    Live: Kjempespennende innlegg, jeg er tilbake i Oslo neste uke og skal skaffe meg et eksemplar av Agora. Og det er nettopp gråsonen i menneske/bedrift/private meninger/reklame jeg er opptatt av og synes er spennende, og håpet på å få en diskusjon rundt. Det at jeg har gjort meg opp en mening nå betyr jo ikke at jeg har rett, og jeg er like åpen for å lære mer om dette som jeg var åpen for Forlagsliv da den kom. Jeg liker bloggen godt, men kanskje er jeg for godtroende?

    Anja: Jeg tenker mye av det samme som deg, og tenker jo at, om ikke annet, så er bloggen en mye mer spennende måte å markedsføre bøker på enn de vanlige nettsidene de fleste forlag har. Men kanskje er det nettopp der vi blir lurt? Som Bharfot påpeker, så velger vi ikke selv hva som påvirker oss, og reklame er problematisk.

    Bharfot: Kanskje gir jeg positive folk for mye slack? Entusiasmen i Forlagsliv gjør at jeg bare klapper i hendene, enten jeg vil kjøpe/lese bøkene de skriver om eller ei, og kanskje får de meg på et ubevisst nivå til å glemme at de reklamerer – selv om jeg tenker at det er Cappelen Damm som skriver? Jeg vil bare se mer og mer av forlagsblogger, men kanskje har jeg gått rett i fella – jeg ser på Forlagsliv som interessant lesestoff fra en verden jeg er interessert i, et innblikk i et forlag og hvordan det fungerer, et innblikk i markedsføring, et innblikk i leseglede – og hvis jeg skulle få lyst til å kjøpe en bok, har jeg tapt og de vunnet? Jeg sier ikke at dette er det du mente, jeg skriver dette fordi dette er tanker jeg får av innspillene dine om reklame.

    Men jeg er også opptatt av forskjellen mellom bokhandlere/bokbloggere/forleggere – er det greit som bokhandler å blogge om en bok, men ikke en forlegger? I så fall hvorfor. Er det eller er det ikke reklame når man ikke har et konsern i ryggen?

  • Linn Strømsborg
    mai 27, 2011

    Også har jeg fundert mye på dette med å tillegge Cappelen Damm idealistiske motiver – for det gjør jeg jo, og jeg ser som sagt at folk kan tenke det er naivt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg ser også på meg selv som en idealistisk bokhandler – men det er jo kanskje like feil? Jeg vil jo selge bøker, tjene penger, så jeg kan kjøpe flere bøker og selge flere bøker og kjøpe enda flere bøker – bøker jeg tror på, bøker jeg mener fortjener plass i hyllene, bøker jeg mener fortjener lesere, bøker jeg mener fortjener reklame. Kanskje er det entusiasmen jeg kjenner i bokmiljøet som gir meg skylapper for kapitalisme og reklame – fordi det er en sånn glede i litteratur, glede i å formidle den, så jeg tenker ikke på børsen, jeg tenker kun katedral, selv om pengene flommer inn i kassaskuffen for hver bok jeg entusiastisk anbefaler enten via blogging eller anbefalingslapper eller en samtale med en kunde – og utifra min egen entusiasme, velger jeg å se den hos de som er høyere oppe i systemet også, de som også formidler bøker og litteratur – kanskje er det både min sterkeste og svakeste side?

  • Bharfot
    mai 27, 2011

    Hvis du tenker over disse spørsmålene, Linn, så er det jo egentlig ingen fare. Selv merker jeg at den litt gladkristne tonen i (noen av) forlags/bokbloggene tvert imot gjør meg ekstra mistenksom – for meg virker den mot sin hensikt. Men da er jeg kanskje ikke målgruppa? Det kritiske blikket kan få meg vel så interessert, selv når det peker på svakheter.

  • thsnrwgn
    mai 27, 2011

    ojojoj. surt.
    jeg syns strømsborgs «naive» tilnærming er et fin motvekt i en ellers seriøs og til tider humørløs litteraturvirkelighet. jeg har stor respekt for susanne christensen, men ikke alle kan være på det nivået hun opererer på, og det er heller ikke alle som får noe ut av å lese den type kritikk av bøker etc.

    forlagsliv:
    klart det er for å selge bøker, klart det for å komme nærmere forbrukerne, klart det er merkevarebygging som alt annet, det er like mye merkevarebygging som christensen bedriver ved å kommentere artikkelen på den måten hun gjør, for å sette det på spissen. folk som ytrer seg i sosiale medier driver jo med sin egen form for merkevarebygging, selvom man kanskje ikke tenker bevisst på det. jentene i bokmerker gjør jo også dette her(selvom de brenner og elsker bøker og vil formidle blabla) for å bli lagt merke til. selvom de kanskje ikke vil innrømme det. kanskje drømmer de om å gi ut en bok, kanskje de allerede har gjort det, kanskje de drømmer om å få blogge fra adressen forlagsliv.no selv en gang i fremtiden. da er det fint å ha en blogg som dette på cvn.

    men er det så farlig? avsenderen er jo klinkende klar.
    det hadde vært mer betenkelig om cappelendamm opprettet en uavhengig blogg som opererte på samme måte. og det kan de jo gjøre kanskje de allerede har en. kanskje bokmerker.org får sin lønn fra c.d. det vet man jo ikke. det er det some r det fine med internett.

    er det ikke fint å få en litt fyldigere og «personlig» omtale av bøker enn det som finnes idag.
    det er få bøker som blir anmeldt (særlig barne/ungdomsbøker) og det å få en god oversikt over hva som finnes der ute er ikke alle forunt.
    flere forlag burde gjøre det samme: tydeligjøre sin egen profil og hva de egentlig vil (å begynne i 2011 er jo egentlig hårreisende seint, hvorfor skjedde ikke dette før, hvem jobber egentlig i disse markedsavdelingene(???).
    flamme var tidlig ute med blogg og en slags bevissthet på hva de ville være og hvordan de ville framstå og har blitt kritisert for måten de driver butikk på av blant andre hr. amdam i vinduet. men tror du ikke folk klarer å se forbi det? vi lever i tjueelleve. det er ingen som autentiske lenger.

    uansett: så lenge avsenderen er tydelig, er det vel ingen som blir lurt.

  • Julie Eliassen Brannfjell
    mai 27, 2011

    Stiller meg bak siste taler.

    For øvrig er jeg jo kapitalist og ser ikke problemet med å tjene penger på ting. Dersom forlagsfolk hadde som mål å få bøker mest mulig lest (fremfor å få mest mulig penger), ville de ikke startet en blogg da også? De fleste vanlige mennesker har sammensatte motiver bak det de gjør, å tjene penger, og spre informasjon om en bok, gleden de får av formidling. Å redusere andres motiver til det bare det ene eller bare det andre blir jo et litt nyanseløst syn på verden.

    Merker meg at Christensen velger å bruke nedsettende personkarakteristikker i debatt. Sjarmerende.

  • susanne christensen
    mai 27, 2011

    Tak, det er faktisk hele min mission i tilværelsen netop nu, at charmere Julie Eliassen Brannfjell.

  • susanne christensen
    juni 1, 2011

    Linn og Øyvinds kommentarer indeholder helt klart udlægninger af hvad jeg kunne tænkes at mene som er langt ude i skoven. Specielt Linns groteske (yes, nu kan I lægge «grotesk» til «naiv» og «spydig») fantasi om John Erik Riley og hans søn. Ingen er onde, kapitalismen har ikke noget ansigt længere, den er overalt og taler sødt til dig, non-stop. En «egen stemme» står ikke i modsætning til kapitalismen. Vi kender udtrykket «indie» som kommer ud af «independent» hvilket jo netop betyder at have en egen stemme. Jeg er klar over at jeg er mindst 20 år ældre end den gennemsnitlige Bokmerker-læser, men jeg kan faktisk huske at «independent» betød noget engang, kald mig gerne en dinosaur :-) Men nostalgi er ikke mit game, som «thsnrwgn» siger så klarer folk sikkert fint at se forbi Amdams kritik af Flamme (Vinduet 3/2010), folk klarer sikkert også at se forbi racisme og massemord, folk klarer jo faktisk at hygge sig igennem de fleste katastrofer som ikke rammer dem selv personligt. Men god idé at kigge på Agora i stedet for at fylde hovedet med den feelgood-litteratur som forlagene pumper ud … kan ske at Bokdama faktisk ER Fanden selv, after all, selvom hun tager sig ud som vores alle sammens kompis og bare vil smitte os med sin entusiasme. I lørdags holdt jeg et oplæg på et seminar om Det kommunistiske manifest og inspireret af Linn sagde jeg bl.a. følgende (ren Amdam-parafrase). Kan iøvrigt også anbefale jer at læse Det kommunistiske manifest som snart udkommer i en ny oversættelse. Måske Bokdama kunne tænke sig at blurbe Marx og Engels også? Joda, come on :-)

    «Forlagsblogging giver et menneskeligt ansigt til forlagsinstitutionen, den forlagsansatte kan flashe sin indie-entusiasme, sine selvstændige holdninger og sin plaisir du texte, og vi kan indgå i en spejlende synergieffekt med disse sympatiske mennesker. På den måde bygges et fair trade-mimende kundeforhold op, en relation som tilsyneladende er ikke-fremmedgjort og autentisk, men som også brander os langt ind i hjertet, langt op i ræven og dybt under huden.»

  • Aud Olsen
    juni 1, 2011

    WOW.
    En gang til: WOW.

  • Linn Strømsborg
    juni 4, 2011

    Problemet er vel kanskje at jeg ikke _ser_ noe problem i at flere snakker om bøker og at flere formidler litteratur – jo flere steder man kan lese om utgivelser, enten det er på en forlagsblogg eller på en privat bokblogg, i en vindusutstilling i sjappa mi eller via en samtale med Morten i godstolen på Rubæks bøger i Kbh, jo bedre er det. Det er heldigvis ikke rasisme og folkemord det handler om, det er bøker, og det verste som skjer her, så vidt jeg kan se, er at leserne av Forlagsliv får lyst til å kjøpe en bok – muligens også en feelgood-roman i stedet for Marx, men de fleste jeg kjenner som leser den bloggen, leser også Morgenbladet, Klassekampens bokmagasin, bokmerker.org, Claws Talks og mye annet nyttig lesestoff, (nå også Agora, btw) så de får jo ikke bare innflytelse fra Cappelen Damm?

    Min tilleggelse av ideologisk tankegang snakket jeg om tidligere i kommentarfeltet, og jeg står fortsatt for det jeg sa. Både det om skylappene, men også det om katedralen.

    I går var jeg tilbake i bokhandelen, btw, og det var faen meg fint. Solgte dritmange bøker, noen fra Cappelen Damm, noen fra Aschehoug, en hel haug engelske favoritter, og vårt første eksemplar av Susanne Christensens bok. Bøker, ass!

  • susanne christensen
    juni 4, 2011

    Jo, det er klart … frihed fortolkes af samtiden som frihed til at vælge hvilken vare man ønsker sig. Subversivt eller mainstream, it’s all the same. Du lader ikke til at mene at størrelser som racisme og folkemord har noget med sagen at gøre. Alligevel skulle vi måske forsøge at huske at ikke alle har en så rig vifte af valgmuligheder som fx Linn Strømsborg.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *