Boken Ingenting av Janne Teller sjokkerte meg på mange måter. Jeg fikk den til jul av min søster med klar beskjed om at denne måtte jeg lese. Det hadde hun så absolutt rett i.
Ingenting er på ingen måte en lang eller komplisert bok. Historien starter med at Pierre Anthon bestemmer seg for å slutte på skolen i 7. klasse for å tilbringe dagene i et epletre. Han er kommet frem til at ingenting betyr noe i livet, og da er det heller ikke noe vits i å gå på skolen.
I et forsøk på å få Pierre Anthon ned fra treet, prøver de andre i klassen å bevise at det finnes ting i livet som betyr noe for dem, og de lager en haug av alle tingene på en bortgjemt låve. I starten er det ganske uskyldige ting som legges i haugen – et par sandaler og en sykkel. Den som har lagt fra seg noe i haugen, får imidlertid bestemme hva nestemann må ofre, og leken utvikler seg til et alvorlig spill hvor flere barrierer brytes. Det hele ender i et ekstremt klimaks hvor leken går for langt, både for barn og voksne.
Boken minnet meg i grunnen litt om barnebokklassikeren Den hvite stenen av Linde Gunnel, men bare i starten. Barn som utfordrer hverandre er på et eller annet vis veldig effektfullt. Kanskje fordi det gir voksne en litt ubehagelig følelse. Men med 141 små sider forteller Ingenting en godt vevd historie som overrasker og rører. Jeg kan avsløre at jeg til tider faktisk var lett kvalm, samtidig som jeg kjente klumpen i halsen trenge på.
Vanligvis synes jeg at bøker som veldig hardt prøver å si noe viktig og essensielt, faller litt igjennom, fordi viktige ting som regel krever svært individuelle tolkninger. Ingenting kverner rundt den nihilistiske filosofi, et sort hull som suger til seg all betydning og livsgnist, for det er lett å hevde at alt er likegyldig. Utfordringen ligger i å motbevise påstanden uten å bli sentimental eller belærende, noe jeg synes boken klarer helt utmerket.
Dette er en må-lese-bok for de fleste. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv om en aldersmessig målgruppe, men så er ikke det så viktig heller. Jeg tror både ungdommer og voksne kan ha stor glede av boken, men pass deg, det kan hende den rokker ved hverdagsillusjonene dine!
Boken er oversatt til norsk av Kirsten Øvergaard.
Å, jeg er så enig! Denne boken endret hele oppfatningen min av ungdomslitteratur, jeg elsker den, rett og slett.
Jeg husker jeg plukket boken opp på biblioteket med en tilfeldighet. Jeg har lest den fem ganger siden. Jeg liker den, den er noe forstyrrende, men det er det som er så fint.
Ja, jeg er helt enig. Den setter seg fast på et vis. Jeg tror det er fordi den er så enkel, men samtidig både leken og alvorlig.
For en gang skyld en bok som tør å si noe ordentlig til ungdom!
Jeg henter den på HFbibl i dag!
Gratulerer, du kan glede deg! Men den går dessverre veldig fort å lese.
nå har jeg lest den. Tenker jeg bare sier meg enig i deres begeistring. Er det ikke fint med litt kunstkritikk i ungdomslitteraturen?