I går var jeg på Studentersamfunnets arrangement med Tore Renberg. Det var den underbare blandingen av interessant og underholdende, han kåserte over sin tid som student i Bergen, leste fra Charlotte Isabell Hansen og svarte på diverse spørsmål.
Mot slutten var det ikke lengre noen tvil, jeg var blitt forelsket i Tore Renberg.
Han var kvikk, morsom, intelligent, han hadde hele forsamlingen i sin hule hånd. Det var med et stikk av sjalusi jeg måtte registrere at han var gift. Så nå må jeg lese alle bøkene hans. Uavhengig av andre planer. Fordi jeg liker han, og syns han var, om ikke kjekk, så i alle fall ikke ubehagelig for øyet.
Er det en overfladisk avgjørelse? Skal man ikke forelske seg i forfattere gjennom deres skrevne ord, heller enn basert på at du vil tilbringe tid med dem. Mulig det. Men dette er ikke første gang.
I forbindelse med festspillene var jeg på en kjøretur med Vigdis Hjorth fra Flesland til sentrum. Mitt forhold til Vigdis Hjorths bøker har vært blandet. Jeg leste Den første gangen som ungdom og følte at Hjorth rett og slett ikke fattet hvordan det var å være ungdom. Heller ikke Jørgen + Anne er sant vakte begeistring hos meg. Som litteraturstudent har jeg hatt Om bare på pensum, og selv om jeg var forbløffet var jeg ikke imponert.
Men da jeg møtte Vigdis Hjorth endret alt dette seg, for hun var så morsom og interessant å snakke med. Plutselig var alle kritiske tanker om forfatterskapet hennes som blåst bort, og jeg ville lese alle bøkene hennes bare for å henge ut med henne en liten stund.
Så nå lurer jeg på, har dette skjedd dere noen gang? Forelsket i forfatteren, heller enn forfatterskapet? Eller har dere opplevd det andre veien, at dere møter forfatteren, og oppdager at du misliker dem sterkt? Og hvilke forfattere kunne dere tenkt dere å møte?
Dersom du er forelsket i Tore Renberg i en mer litterær sammenheng kan jeg for øvrig opplyse om at han planlegger å gi ut en bøk om Helge Ombo og broren hans, som visstnok skal hete Brødrene Ombo. Det blir gøy, håper han kommer til Bergen for å lese fra den, da er jeg på plass på første rad.
Jeg hadde en lignende opplevelse med Johan Harstad da han var på Samfundet i Trondheim for et drøyt år siden.
Selv om jeg likte Hässelberg, var det ikke før han fortalte om sine misantrope dager som student i Trondheim jeg begynte å falle, og da han fortalte om hvordan han for første gang på flere uker beveget seg ut fra studenthybelen, bare for å lese «Johan, du er en dritt» i snøen, var jeg solgt. Deretter leste jeg Ambulanse og Buzz Aldrin i en fei, og i sommer var jeg på Færøyene. Vel, det skal kanskje ikke Johan Harstad ha æren for, men sukk. For en mann.
Og ja, jeg følte meg også ganske fjortis.
Åh! Det var akkurat dette jeg ønsket meg, en søster i synden. Godt. Ambulanse er bra da, jeg likte den uten å ha sett Johan Harstad.
Jeg hadde, om ikke annet, akkurat samme opplevelsen av Jørgen+Anne er sant og Den første gangen.
Og så er jeg forelsket i Neil Gaiman. Mest i stemmen hans. Han kunne fått telefonkatalogen til å høres vakker, mørk og spennende ut hvis han leste den høyt, det er jeg sikker på!
Hvis det ikke var for at jeg var 20 centimeter høyere enn Tore Renberg, ville jeg vært like forelsket…
Eh. Klaus Hagerup gjorde veldig inntrykk på meg da jeg 13 år og ultrasjenert møtte ham på et kjøpesenter i Bergen for boksignering.
Da var jeg allerde sykelig opptatt av bøkene hans, så kanskje hadde begeistringen for litteraturen på sett og vis smittet over på forfatteren. Det ville i grunnen ikke være så rart, siden jeg har på følelsen at Klaus Hagerup dikter mye av seg selv inn i karakterene han skriver om.
Eg trur i grunnen han er nyskilt.
«For ikke lenge siden tok livet hans en ny
vending, og han ble det han selv betegner som en deltidspappa.
– Det var en ekstremt tydelig følelse av å bli et
samtidsmenneske, sier Renberg.
Og så sier han ikke mer om det,» (Dagbladet 19.07.09)
Eg har visst aldri vore forelska i ein forfattar, forresten.
Skilt sier du? Jeg flytter til Oslo på sikt, jeg bare nevner det.
Jo, bare hyggelig, tilhørighet i forfatterforelskelsene er alltid bra!
Men legg merke til en ting her: både Renberg og Harstad er fra Stavanger. Er det lettere å få forfattercrush på menn fra Stavanger?
«Harstad»
Who am I kidding. Johan! Vi er vel på fornavn…?
Jeg elsker Stavangerdialekten, men har generelt fått lite støtte for at det er en hot dialekt. Hva tror du?
Åh, Tore Renberg er så flott! Godt å høre flere som har falt for både hans person og (forhåpentligvis) hans bøker.
Kan ikke vente til høstens bok kommer!
wow, takk for info. det visste jeg ikke. tore renberg er konge!!
Ååh, dere er heldige som hadde han på besøk. Hallo, DNS – book herr Renberg på forfatteraften på Chateau Neuf! Takk.