Etter tre år med litteraturstudier ved landets største universitet har jeg tatt meg tiden til å følge med på de lesende rundt meg. For det er ikke tvil om at kombinasjonen poetiske linjer & ungpikehjerter kan sette i gang fyrverkeri. Følg med:

Toril Moi kunne jeg blitt skikkelig forelsket i.

1. Professorforelskelsen
Det første nivået er tvilsomt nok den sinnsyke beundringen som oppstår når man sitter forgapt på forelesning eller seminar med små hjerter i margen med tanke på professorer og førsteamanuensiser. De er intelligente, prøver å hjelpe deg frem til en god eksamen og pleier stort sett å være smilende og ha en okå kroppshygiene. Og hvis de ikke har det, er de gjerne innmari smarte.

Det burde være åpenbart at denne forelskelsen kan føre til uheldige konsekvenser. Les Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland eller De beste blant oss av Helene Uri hvis du vil kose deg med gammel professor/ung student-sex. Til mitt (og vårt) forsvar trenger ikke en slik forelskelse å bli noe mer enn en beundring som bare får en litt uheldig dreining en lørdagskveld du har fått FOR mye ut av Norsk litteraturhistorie og lurer på om Per Thomas Andersen kan være mannen for deg. Da får du plystre litt mens du forteller hormonene dine forskjellen på å forelske seg i en hjerne og i et menneske. Det burde gå greit.

Sjekk det blikket, a

2. Forfatterforelskelsen
Derimot er det sjelden det blir tull i andre ledd; det er litt mer avstand. Da jeg begynte på Blindern i 2006 snakket ALLE om Johan Harstad. Det var Johan Harstad opp og ned og i mente, og jeg hadde aldri hørt om ham før. Nå besvimer jentene i gangene av Jonas Hassen Khemiri, som jeg med sikkerhet kan si at det skal leveres inn tre masteroppgaver om i løpet av de neste tolv månedene. Du vil ikke tro hvor dårlige 25 år gamle litteraturstudiner, som ellers skiller så innmari bra mellom forfatterstemme og forfatter er til å skille mellom fine bøker og fin 31 år gammel forfatter.

Selvfølgelig kan du ta’n helt ut og bli stalker av verste sort, men tross alt gjør det sjelden noen skade å ha innrammede bilder av forfattere på veggen. Hvis noen bare kunne skaffe Julie en lifesize-poster av Tore Renberg hun kan sikle på, tror jeg vi skulle være trygge.

3. Teoretikerforelskelsen
Den virkelige sprø delen av gamet kommer ETTER kjekke unge forfattermenn. Det er de gamle, steindøde mennene som skrev sine viktigste verk for minst 50 år siden. Tidligere nevnte Tore Renberg har vist et ypperlig eksempel på teoretiker-crush i Charlotte Isabel Hansen, hvor litteraturstudenten Jarle har hengende Adorno i et kjempeportrett på veggen (hvor får man tak i sånt, forresten?). I Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke er litteraturstudenten Sigrid med et alvorlig tilfelle av teoretikerforelskelse. Også hun har bilde på veggen, men så må han vike for forfatterportrettet i en ganske ukjent diktsamling, og hun rives ut i forfatterforelskelsen i stedet for. Det kan diskuteres om det er til det bedre eller det verre.

Du trenger ikke Facebook-profil for å sjarmere meg

Det høres kanskje sprøtt ut for utenforstående, men sitter du langt nok nedi masteroppgaven din og knoter kan du altså bli skikkelig forelsket i Adorno. Eller Sjlovskij. Eller (hvis vi skal bli personlige her) Roman Jakobson. Du lærer jo så mye av dem hele tiden, og i motsetning til gutteslampene rundt deg snakker de om meningen med livet (eller litteraturen, eller semiotikken, men det er detaljer). Og pling! er du på god vei til å bli hun rare stipendiaten som vandrer i gangene og har full koll på fødselsdagene til alle russiske formalister, men ikke har sett på teve de siste to årene. Mange vil jo si at det er et fint mål å ha. Jeg er mer usikker.