Debris
Jo Anderton
464 sider
2011, Angry Robot Press

Jeg har begynt å få følelsen av at vi er i begynnelsen av en virkelig gullalder av sjangerlitteratur. E-boken har gjort det mulig å publisere flere og flere debutanter, og da særlig i sjangerlitteraturen som fortsatt dominerer e-boksalget. En av disse debutantene er Jo Anderton, som stormer på scenen med en kritikk av de sosioøkonomiske problemene med et meritokratisk klassesamfunn godt kamuflert som et svært spennende science fiction og fantasi mysterium

Metal schreeched and shuddered at my feet. Strangely numb, I turned to see Grandeur  crack below her elbow. For a moment we hovered, her arm and I, in a strange handshake eitght hundred feet in the air.

Tanyana Vladha er et medlem av den ypperste eliten i Movoc-under-Keeper, en metropolis bygget på manipulering av elementærpartikler kalt pioner. De fleste innbyggerne kan se pioner og manipulere dem i begrensede mengder, men bare et fåtall er så dyktige og talentfulle som Tanyana. Hun leder sin egen sirkel av trente arkitekter som tvinger bygninger direkte frem fra råmaterial uten primitive saker som arbeidere eller verktøy. Hun er rik, respektert og jobber direkte for The Veche, byens sovjet-lignende ledelse. Og hun mister alt dette når hun under en byggeplassinspeksjon mister kontroll over pionene i byggeprosjektet sitt, en overdådig statue kalt “Grandeur”. Statuen faller sammen og Tanyana blir hardt skadet.

Tanyana våkner opp dager senere og finner ut at et tribunal har gitt henne skylden for ulykken uten at hun var tilstedet. Selv hevder hun at noen saboterte henne, men ingen er villige til å høre. Spesielt fordi skadene hun pådro seg har fjernet evnen hennes til å se og manipulere pioner, og hun har dermed ikke lenger status i samfunnet. Hun kan nå se “debris”, det grå avfallet fra pionmanipulering. Hun har dermed falt til den laveste statusen i sitt samfunn, og hun blir i tillegg tvunget til å jobbe som en avfalls-samler, den eneste jobben åpen for personer uten evne til å se pioner. I rask rekkefølge mister hun venner og status, men også hjem og de fleste eiendeler. Hun møter resten av avfallssamler-laget sitt, kyniske, fattige og utstøtte. Alle er skadet på en eller annen måte, og de jobber lange dager for absurd lav betaling for å nå kvoten for innsamlet avfall. Tanyana nekter likevel å gi opp, og prøver stadig og fine ut hva som faktisk skjedde da statuen falt ned og hun pådro seg skadene. Det er ikke veldig populært blant byens elite

Crammed into that ungainly chamber, I saw the truth. Truth twitched and floated aimlessly, truth vibrated and wiggled. I saw debris.

Derbis er en sosioøkonomisk fabel. Uten å tolke for mye inn i bok som også er en spennende mysteriefortelling, så er Tanyanas fall fra eliten til bunnen av samfunnet svært symbolsk. Movoc-under -Keeper er et meritokrati med delvis russiske overtoner, der respekt og inntekt er svært nøye knyttet sammen. Tanyana starter som svært godt betalt og respektert, men arbeidet hun utfører er relativt uviktig (hun bygger en statue kalt Grandeur, et symbol på Movocs vekst og prestisje). Som avfalls-samler er arbeidet hennes absurd viktig, for avfall kan bryte ned pion-konstruksjoner, men hun får ingen respekt og blir betalt en absurd minstelønn. Ekte versjoner av en slik type yrke er ikke vanskelig å tenke seg. Først gjør dette henne skamfull, men etter en stund bygger hun opp en god dose sinne over hele ideen. Det mest smertefulle for henne er at hun er svært god til avfalls-samling, men det betyr ingenting fordi arbeidet er så lite verdsatt og blir sett på som tanketomt og ufaglært arbeid uten særlig verdi. Meritokratiet får gjennomgå her, for eliten Tanyana engang tilhørte er på mange måter verre enn aristokratiet de har infiltrert, og mer ekskluderende. De er svært selvgode og sikre i at deres posisjon i samfunnet er noe de har fortjent, og Tanyana gjenkjenner dette i seg selv, selv når hun stadig oppdager at dette ikke nødvendigvis er sant.

Jo Anderton

Temaet som tas opp i Debris er svært relevant. Svakhetene med et meritokratisk samfunn har kommet mer i fokus i det siste, særlig i USA der segregering basert på selvforsterkende sosialt press og utdannelsesmuligheter innen ”viktige” yrker stadig forsterker klasseforskjellene. Selv i Norge er dette noe som trolig kommer til å bli mer relevant i fremtiden. Kanskje ikke til de grader som Anderton forespeiler oss i Debris, men det er likevel bra at man setter fokus på problematiske sider ved utviklinger mange ikke tenker over.
Jo Anderton har skrevet en svært god debutroman, spennende og fantasifull, men også tankevekkende og med (kanskje litt krass) symbolsk verdi. Om fortellingen har en svakhet, så må det være at den ikke akkurat er subtil. Og man kan heller ikke hevede at Tanyana er tidenes mest sympatiske hovedperson, hun har en god dose egoisme og selvgodhet, og når dette etter hvert blandes med selvforakt gjør at man rundt midten av boken mest har lyst til å gi opp på henne. Når man i tillegg er i førsteperson, en stil jeg ikke akkurat elsker, kan man tiltider bli frustrert. Men dette er for det meste småplukk, og jeg håper og tror at Debris bør ha en plass ved siden av When She Woke når årets Hugo-nominasjoner kommer inn.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)