9780439339049_xlgMy Thirteenth Winter. A Memoir
Samantha Abeel
Scholastic, 2007

Da jeg var 15, ble jeg diagnostisert med lærevansken dyskalkuli. Enkelt forklart er det matteversjonen av dysleksi. I tillegg til at jeg er tallblind (18 blir 81 og 1400 blir til 140), har jeg  derfor vansker med å holde styr på klokka, finne frem, huske navn, lære regler i spill, holde fast på poengstillingen og ta fornuftige økonomiske valg (nettbanken min har en egen budsjettfunksjon. Jeg sendte dem nesten takkekort da det ble innført). Jeg har med andre ord ikke vunnet i lotto, og mye av det er fortsatt kjempeflaut. Å ikke mestre å spille kort på hyttetur eller å ikke huske om jeg har 500 eller 5000 på kontoen, for eksempel, det er veldig pinlig. Vi som har lærevansken har derfor ofte utviklet mange teknikker for å skjule alt dette, i stedet for å spørre om hjelp. Mange lærere mangler kunnskap om lærevansken, som gjør at elever ofte ikke får rett diagnose. Jeg fløy under radaren i nesten ti år. Jeg gråt mens jeg gjorde mattelekser, var kvalm før og etter matteprøver og prøvde desperat å lære meg å gange. Alt dette gjorde jeg i stillhet, helt til klumpen i magen ble så stor at jeg forsto at jeg trengte hjelp. Jeg gikk til foreldrene mine og sa at noe var galt med meg, og at jeg  måtte vite hva det var. Noen måneder senere, rett før jeg skulle opp til eksamen i tiende, holdt jeg en rapport i hendene som sa at jeg hadde dyskalkuli.

Selv om jeg var letta over å endelig vite hva var galt, følte jeg meg veldig alene. Så jeg begynte å google lærevansken min, og fant tilslutt et forum for personer med dyskalkuli. Det var trist lesning. Side opp og side ned med folk som hadde fått sparken fra butikkjobben fordi de hadde rotet til oppgjøret eller gått personlig konkurs. Unge kvinner og menn, ikke så veldig mye eldre enn meg, som slet med angst og depresjon etter flere år i et skolesystem der de ikke hadde fått hjelp. Av og til dukket det opp innlegg av lærere  og foreldre som ikke skjønte hvordan de kunne hjelpe. Det var nok til å ta motet fra de fleste. Jeg visste at noen hadde skrevet ei bok om å leve med lærevansken, men jeg orket ikke enda flere historier. I dag skulle jeg ønske at jeg hadde lest Abeels bok før.

Abeel skriver om hvordan det er å leve med dyskalkuli, og greier å sette ord på hvordan det er.  Hvordan det er å vite at noe er feil med hjernen, men ikke forstå hva det er.

I remember feeling confused, uncomfortable, and not understanding any of it. It seemed like things were moving too fast, and I couldn’t grasp the logic behind the answers given. I also felt anxious about maintaining my identity. I felt very strongly that I did not want anyone to know I didn’t get it, and that I should pretend I did.

Hun forteller videre om å få diagnosen og å streve med å få nok hjelp.  Åpen og ærlig forteller hun om livet sitt helt til hun er 24, like gammel som jeg er nå. Hun forteller om hvordan det var å være skoleflink og henge etter. Om hvordan det er å stå i butikken og ikke ane hvilken seddel man skal gi kassedama. Om å gi ut en bok samtidig som man stryker i matte. Det er anstrengende å fungere så forskjellig på ulike områder, og for Abeel førte dette til sosial angst og depresjon.

Heldigvis slutter ikke fortellingen her, slik som i forumtrådene. Hun skriver mye om å hvordan hun jobbet for å mestre alt hun sleit med, og å akseptere at hun hadde en lærevanske.

I have had to learn to make peace with the concept that I will always be working within myself to accept how my learning disability affects me as the circumstances in my life change. Acceptance is not a one-time experience.

Boka har optimismen jeg savnet. Dette er boka jeg har savnet. For min historie er ikke lik Abeels, men den er den eneste jeg har funnet i bokform. For nettet ble et skummelt sted å være da jeg ikke visste så mye om lærevansken.  Det ble for mye å ta innover seg da jeg var yngre, og det er det fortsatt. Ei bok, derimot, er blitt redigert og gitt en ordentlig form. Hun har fått tid og plass til å reflektere over hva lærevansken gjorde med henne, og hva veien videre kan være. Det er så befriende å lese.

Denne boka er for deg som har dyskalkuli. Den er for deg som har foreldre som ikke skjønner noe som helst, klassekamerater som ikke forstår hvorfor du, av alle, skal ha ekstraundervisning  og servitører som blir sure fordi du ikke greier å regne ut hvor mye du skal i tips. Det er også en bok for dere som står på utsiden, og ikke skjønner hva som foregår. Så kan vi spille tp på hytta sammen til krampa tar oss.

PS. Elisabeth I. Casén Pihl, som blogger på sammensurium.net, har laget en guide for dere som vil vite mer (den siste lenken er til forumet jeg hatet, men kanskje det har tatt seg opp?). Anbefaler også å sjekke ut forskningen til Snorre Ostad, Norges  fremste ekspert på området.

Rose Fagerheim

Rose er 24 år og student. Hennes claim to fame er at hun kan sitere Pushkin og drøfte individets plass i kanadiske storbyer, to egenskaper hun ikke får bruk for så ofte som man skulle tro. Da hun var yngre kunne hun første del av To be or not be-talen utenat, som heller ikke var særlig nyttig.

Latest posts by Rose Fagerheim (see all)