”Vampyrenes” årstid er over oss. Eclipse sprer Stephanie Meyers kjærlighetsbrev til ekle, påtrengende misogynister over alle kinolerret, hun har greid å produsere nok en bok (selv om hun lovte at hun skulle la være) og min nå sedvanlige sommerutskeielse, True Blood, ruller over amerikanske TV-skjermer.  I årstidens ånd har jeg kommet over en liten internettgodbit til de av oss som liker vampyrene vår litt mindre glitrende, og mer franske.


Bite Me!
Dylan Meconis, 2000-2004

Bite Me! er en vampyrfarse satt under den franske revolusjonen. Den beskrivelsen var nok til å overbevise meg om at serien var verdt en kikk, men kjedelige folk må kanskje ha mer vektige grunner. Forfatteren selv beskriver det hele som en blanding av A Tale of Two Cities og An Interview with a Vampire. Jeg er tilbøyelig til å være enig, og vil tilføye at det er betraktelig morsommere enn begge de førenevnte.

Claire, en noe ”eksentrisk” tjenestejente på et vertshus et sted på den franske landsbygda, møter Lucien. Han er en 150 år gammel vampyr som prøver å gjøre gode gjerninger, men ofte mislykkes. Han er sendt ut av Audric, en eldgammel vampyr med uante motiver for å gjøre…noe. Det hele er litt uklart, selv for Lucien. Claire er en pågående ung dame, og tar her jobben som den litt skumle forfølgeren av en noe naiv 150-åring.

Som i alle gode farser består plottet for det meste av tilfeldigheter og misforståelser som gir morsomme konsekvenser for hovedpersonene.  Det er blant annet en rekke fine scener med en skje, flere sekvenser der man kan telle minst fire Anne Rice referanser per side, en ond kylling og en vampyr kalt Lord Batfang. Dessuten er Maximilien de Robespierre med, og det er som vi alle vet alltid en indikasjon på kvalitetshumor.

Dylan Meconis (tross navnet av den kvinnelige overbevisning, i følge henne selv) skrev Bite Me! på videregående og tidlig college. Det er ganske imponerende stykke arbeid, men man kan noen steder merke at forfatteren er litt ung for rollen. Likevel er dette flere ganger bedre enn det meste som publiseres på nettet, der mangelen på en redaktør og forlegger ofte er tydelig.

Nettutgaven av Bite Me! har i tillegg til festlige ordspill og en god porsjon sarkasme også tileggshumor i såkalte ”alternative” undertekster for hver side. Hold musa over siden, og de poper frem. En liten bonus for de av oss som leser serien på nettet, selv om den nå også er tilgjengelig i trykt form også.  Ingen grunn til å vente, med andre ord.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)