utenspeilHuset uten speil

Mårten Sandén

Oversatt av Tron Furu

Omnipax, 2014

Svenske Mårten Sandén har skrevet en bok om elleve år gamle Thomasine, som er fortellerstemmen i denne boka. Hun tar oss med på innsiden av en komplisert og vanskelig familiesituasjon, hvor grandtante Henrietta ligger på det siste og hele familien er i det store, gamle huset hos henne. Det er søskenbarn, tanter, onkler og foreldre, og i begynnelsen kan man kanskje tro at dette er en hyggelig gjeng og at harmonien og familieidyllen rår. Men nei. Mens Thomasines far er mest opptatt av å ta vare på Henrietta og pleie henne, er andre mer opptatt av hva de selv vil sitte igjen med etter hennes død. Vi møter situasjonen gjennom Thomasines øyne, på det litt forvirrende stadiet i livet hvor man er et barn samtidig som man begynner å ane kompleksiteten i de voksnes verden.

Onkel Daniel har fortsatt en slags jobb på universitetet, men mamma sier at det bare er fordi de ikke kan bli kvitt ham. Erlend er syk i hodet på en uhyggelig måte, og Signe virker redd for nesten alt. Kajsa og mannen hennes, Kjell, jobber med reklamebyrået sitt hele tiden. De kjøper ting, reiser alle mulige steder med Wilma, men det virker som om de aldri virkelig opplever det de opplever. Begge to er liksom tomme inni. Wilma sier at Kjell drikker vin hver dag, og at Kajsa nok også gjør det, selv om hun er flinkere til å skjule ting.

Fortellingen er levende og spennende, og man kan se tydelige likheter med de store klassiske barnebøkene. Tydeligst er kanskje likhetstrekkene med Narnia-bøkene, uten å avsløre for mye så kan jeg fortelle at det gjemmer seg en hemmelig verden inne i Henriettas hus. Sandéns bok skiller seg likevel fra disse klassikerne, først og fremst med den tydelige og mørke realismen. Vi møter en familie med mange utfordringer, og i tillegg til at disse er tilstede i dialog og handling, evner Sandén å skape et vedvarende ubehag boka gjennom. Samtidig glimter han til med dels morsomme episoder, som den voksne meg humrer litt av, men som elleve år gamle meg sikkert ville ledd høyt av:

«Se her, Thomasine Brekkmiddel,» sa han og dro opp noe av lomma som så ut som juksetenner. «Pass deg, så jeg ikke biter deg!» Han klapret med juksetennene som en kastanjett, og de gapte mot meg. De lignet kvalmende mye på en ekte munn.»Kutt ut,» sa jeg. «Hvor har du fått tak i…?» Det knøt seg i magen da jeg skjønte det. Det var gebisset til Henrietta. Erland måtte ha sneket seg opp og tatt dem ut av glasset på nattbordet hennes uten at pappa så det.

Det eneste som plaget meg mens jeg leste, var en del filosofiske betraktninger, som virket litt unaturlige. Påtvungne, nesten kleine setninger som «stillheten var velkjent som en gammel kofte» eller «Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.» For meg blir dette litt heavy å plassere i en barnebok.

«Erland smuglytter,» sa jeg. «Han sniker seg etter folk og snoker i hemmelighetene deres.» Hetty reiste seg, rettet på genseren og pustet dypt inn. Så lukket hun øynene et øyeblikk, som om hun samlet seg. «Erland er bare en gutt,» sa hun og rakte ut hånden etter min. «Det er ikke hans feil at han ble den som mørket møtes i.» Jeg hadde aldri tenkt sånn på Erland, men det var sant. Han var som et tomt rom der mørke av ulike dyp og svakheter blandet seg. 

Jeg tenker tilbake på hva jeg leste da jeg var elleve, og jeg tror jeg sikkert jeg ville syntes denne boka var ok. Hadde den slått ut favorittene Jørgen + Anne = sant, Bobsey-barna og Nancy Drew? Neppe.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)