Gundersen-Eirin_Julie-Pike

 

 

 

 

 

 

 

 

Bildet tilhører Gyldendal Norsk Forlag. Fotograf er Julie Pike.

 

Du er menneske nå

Eirin Gundersen

Gyldendal Norsk Forlag, 2015

(Anmeldereksemplar, tilsendt etter forespørsel til forlaget)

 

Første gang jeg ble introdusert for Eirin Gundersen var tidlig i høst under Debutantfestivalens Poesi og panelovn arrangement i topploungen til Clarion Collection Hotel Folketeateret. Der ble åtte poesidebutanter presentert av Hanne Ørstavik. En av dem var Eirin Gundersen. Jeg fikk nesten ikke med meg noe som helst av hennes opplesning på grunn av støyet fra restaurantgjestene i underetasjen. Heldigvis trengte jeg ikke høre mye for å bli interessert i akkurat denne debutanten.

 

Eirin Gundersen (f. 1990) er født i Drammen. Har tidligere gått på forfatterstudiet ved Høgskolen i Bø og ved Universitetet i Tromsø. De første diktene i Du er menneske nå ble skrevet mens poeten gikk på forfatterstudiet i 2012/2013.

 

Du er menneske nå åpner med pangstart! Første dikt handler om stillheten som legger seg over møblene, over klærne, over maten i kjøleskapet, og fotografiene i hyllene. Vi følger effekten av et dødsfall og hvordan den fester seg i alt rundt oss. Gundersen skriver fram en melankolsk stemning som setter standarden allerede fra første side. Det settes fokus på sorg og tomheten som følger med. Hun kommer med gode refleksjoner over liv og død, tid og sted. Diktene er såre og tidvis triste. Det er en behagelig flyt, og fin rytme i teksten som tar deg med fra det ene diktet til det andre.

 

«den dekker veggene med kjedsomhet som ikke er kjedsomhet, men stillhet,

og nå er stillheten festet i kroppene våre.»

 

Diktsamlingen er delt opp i tre deler. Den første handler om sorgprosessen til jeg-et like etter farens død. Gundersen skriver veldig sterkt om tiden etter dødsfallet og viser hvordan alle detaljene blir større og større i all nummenheten. Det er behagelig å følge teksten, og den oppleves aldri som klisjefylt eller pretensiøs. Etter en så sterk start på diktsamlingen forventet jeg at resten skulle være like slående. Det er et tydelig skille i de tre delene. Den litterære kvaliteten blir aldri svakere, men tematikken blir mindre interessant. Jeg klarer ikke bry meg like mye som jeg gjorde i starten. Diktene i del to og tre mangler samme tyngde som diktene i første del.

Del to var for kort etter min mening, det var ikke nok materiale der til å investere meg i. Det dukker opp en malplassert sibirsk kvinne, og selv om hun ikke blir nevnt mer enn to-tre ganger i løpet av del to, følte jeg at hun fikk en altfor stor tilstedeværelse. Jeg opplevde at jeg leste bare for å komme meg videre i teksten. Temaet for den tredje og siste delen er savn. Det går nå tilsynelatende bedre med jeg-et, og det blir introdusert en kjæreste i form av et «du». Dette du-et som dukker opp i løpet av del tre gjorde at jeg fikk en distanse til jeg-et. Etter at jeg-et og du-et ble et Vi, opplevde jeg ikke lenger samme nærhet til jeg-et. Jeg liker meg best i Du er menneske nå når jeg er helt tett innpå jeg-et. Det blir for sent ut i diktsamlingen å skulle introdusere et så altoppslukende du. Jeg-ets tanker og replikker rettes mot du-et, og det blir som hakk i en plate. Dette du-et tar opp for mye plass og er aldri like interessant som faren i første del.

 

«du ligger ved siden av meg og jeg har krøpet inntil deg. jeg veit ikke om jeg forsøker å holde fast i deg eller om vi har vokst fast i hverandre. jeg veit at jeg ber deg om å holde for øynene mine. det er minner som renner ut. jeg vil ikke se, sier jeg. jeg vil ikke se.»

 

Gundersen har et veldig billedlig uttrykk og klarer å få fram fantastiske og melankolske bilder med sine korte og treffende setninger. Hun lar seg ikke friste av store ord og avanserte metaforer. Hun setter punktum og starter neste setningene med liten forbokstav. Effekten er ikke revolusjonerende, heller behagelig og passer fint inn i dette diktuniverset.  Du er menneske nå er sterkest når Gundersen skriver om sorg. Hvordan den ser ut i et rom. Hvordan den ser ut på moren til jeg-et. Hvordan den vokser i kroppen. Og hvordan den blir værende lenge, hele september, oktober, november. Det er i disse originale, billedlige, og såre partiene at jeg liker meg best i setningene til Eirin Gundersen.

 

«alltid bilder av gamle tanter ved bord. hvordan de stryker og stryker over tøyet i sofaen, mens språket langsomt forvitrer.»

 

Bruno Jovanovic

Bor i Oslo. Utdannet tekstforfatter ved Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology.

Latest posts by Bruno Jovanovic (see all)