Drageløperen
Khaled Hosseini, Fabio Celoni og Mirka Andolfo
128 sider, Schibsted Forlag 2011

 

Er det mulig å være god igjen? Og hvordan?

Når en fortellingen skal overføres fra et medium til et annet, vil det nødvendigvis gjennomgå en rekke endringer. Dette kan både være positivt og negativt, for en god overføring kan ikke følge materialet slavisk, men må også ikke avvike for mye fra kilden. Dette er spesielt viktig for tegneserier basert på kjente bøker. Jeg er ikke interessert i å lese en illustrert versjon av en god bok, tegneserien må stå på egne bein og tilføre noe nytt til fortellingen, ellers er overføringen til et nytt medium nærmest poengløst. Det var derfor med denne innstillingen jeg kastet meg over utgivelsen av Drageløperen som tegneserieroman, nylig kommet ut på norsk.

Det er heldigvis lenge siden jeg leste originalromanen, så jeg kunne ganske lett holde det jeg viste om handlingen på en armlengdes avstand da jeg tok tegneserien i favn og prøve å ta tegneserien som en ny opplevelse.

 

Amir og Hassan er bestevenner i 70-tallets Kabul, et vennskap på tvers av ganske kraftige klasseskiller. Tegningene får dette vennskapet frem uten å bruke for mange ord, og dette er på mange måter mer elegant. Som leser får man et virkelig innblikk i det nære vennskapet og balansen mellom Hassans hengivenhet og Amirs mer selviske opptredene ved bare et par veltegnete sider. Amir kommer litt dårlig fra dette egenlig, han kommer dårlig fra sammenlikningen med sin beste venn. Dette merker også Baba, Amirs far, og Amir ønske å vinne drageflyverkonkurranse for å vinne sin fars respekt. Konsekvensene av hva som hender den dagen vil påvirke Amirs liv i tiår senere.

Akkurat dette poenget kommer faktisk ikke helt frem i tegneserien, og jeg følte at det muligens kunne vært bedre poengtert hvor viktig dragekonkurransen var for Amir. Hassans senere handlinger virker derfor mer uforståelige enn i boka, hvor jeg følte sammenhengen var mer opplagt. Ellers fungerer Drageløperen bra som tegneserie, men jeg er ikke helt sikker på at fortellingen har like stor slagkraft på bare 128 sider. I et visuelt medium brukes det nødvendigvis en rekke snarveier som romanen ikke har tilgang til, men det kan virke som om boken rett og slett blir for kort til at handlingen faktisk synker inn. Det er lett å rase gjennom sidene og det gir liten tid til refleksjon. Personer som Baba, Soraya og til og med Amir kan derfor til tider virke mer som rollefigurer enn ekte personer, kanskje i enda større grad enn i romanen.

Det koster deg den blå dragen. Og så er du tilgitt...

Tegningene i tegneserien skal i teorien erstatte beskrivelsene av både ansikt og følelser, og til tider fungerer dette veldig godt. Amirs sjelekvaler og Hassans smerte kommer godt frem i en rekke ruter, men noen ganger skulle jeg kanskje ønske at man hadde gått for en mindre ”realistisk” strek og kanskje gjort mer med farge og antydninger enn det serien gjør. Dette er mer en smakssak uansett, og jeg vil ikke akkurat beskylde romanen for å være spesielt subtil i utgangspunktet.

Denne boken har vært gjennom en del oversettelser etter hvert, for tegneserien er italiensk oversatt fra engelsk, og nå igjen oversatt til norsk. Det merkes til tider i setningsoppbygningen og ordvalg, og gjør at språket noen ganger blir krøkkete. Oversetteren kan ikke klandres, for tegneserier har mindre muligheter for endringer enn en roman, men det gjør at leseopplevelsen blir litt annerledes enn man kanskje skulle ønske. Og jeg må nok en gang påpeke at jeg virkelig misliker betegnelsen tegnet roman og graphic novel. Termen impliserer at tegneserie er en betegnelse som er negativ, og at man må ta avstand fra den ved å finne opp en ny term som er mer ”litterær”. Definisjoner er viktige og bør være entydige, og jeg misliker sterkt at dette forsøket på omdefinering fra forlagsbransjen.

Drageløperen er likevel en svært god fortelling uansett medium, selv om jeg har samme problemer med den nå som tidligere. Som sagt, subtil er den ikke, og med unntak av Amir er persongalleriet til tider unyansert. Amir var alltid det beste med romanen, han er en tidvis svært lite sympatisk og veldig kompleks hovedperson, og dette har tegneserien greid å formidle stor grad. Forlaget har uttalt at de ønsker og nå et nytt og yngre publikum med denne tegneserien, og det tror jeg godt lar seg gjøre. Den er veldig lettlest og tegningene er gode og informative. Spørsmålet er likevel hvor ungt man faktisk skal sikte, dette er jo en roman for voksne selv om hovedpersonene til tider er barn, og det er en del scener som nødvendigvis er enda mer ubehagelige i visuell form enn i romanen.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)