Det er september, og studieåret har definitivt begynt, jeg har beveget meg fra litteraturvitenskap til samfunnsøkonomi. Generelt er det lite sammenfallende i litteratur og samfunnsøkonomi, bortsett fra at begge deler i høy grad baserer seg på ”gitt at” antagelser. Likevel finnes det noen temaer som rører borti hverandre, og her tenker jeg nødvendigvis på reguleringen av bokmarked. I den anledning tenkte jeg at det kunne være interessant for bokelskere å lære litt om bokbransjen i Norge. Denne uken skal jeg se på hva den nye og den gamle bransjeavtalen innebærer, mens jeg neste mandag ser på konsekvensen av innføringen av den nye avtalen. Følgende innlegg baserer seg i stor grad på informasjon fra Konkurransetilsynet.
Bransjeavtalen
Nye romaner hos Ark Beyer.
Har du noen gang lurt på hvorfor du kan traske fra matvarebutikk til matvarebutikk og finne til tider store forskjeller i priser på varene, mens du (i alle fall inntil mai 2005) kunne gå fra bokhandel til bokhandel og finne eksakt de samme prisene? Dette kom av at fram til mai 2005 hadde vi i Norge (som i en rekke europeiske land) en overenskomst mellom bokhandlerne og forlagene om at alle bøker skulle selges til en pris som forlagene bestemte (Bransjeavtalen). Den historiske bakgrunnen for dette blir diskutert i en rapport av A. Fjeldstad ”Å sette pris på bøker. Om prissystema for bøker i ein del europeiske land” fra 2001. Opprinnelig var dette et system som ble brukt i Tyskland i første del av 1800-tallet, og som spredde seg videre ut i Europa. På den tiden ble bøker solgt på kommisjon, det vil si at den som ga ut boka (utgiveren), eide den helt til den ble solgt til kunden. Bokhandleren fikk en betaling for å formidle salget. Gitt at salget foregikk på den måten var det rimelig at utgiveren fikk bestemme prisen. Dette systemet hadde vi i Norge fram til 1962. I dag er det derimot slik at bokhandlerne kjøper inn bøker, for så å måtte tjene inn pengene sine igjen ved å selge dem. Når systemet ble endret valgte man likevel å beholde fastprisene på bøker.
Ny lov, ny avtale
Eksempel på fronting av priskonkurranse på Norli.
I 2004 fikk Norge ny konkurranselov fordi vi måtte tilpasse vår gamle til EUs konkurranselover. §10 i den nye loven forbyr at foretak skal kunne lage avtaler som begrenser konkurranse. Konkurransetilsynet bemerket at Bransjeavtalen var i strid med den nye loven. Når bokhandlerne ikke kan konkurrere på pris, altså hvis Norli ikke kan lokke kunder fra Tanum ved å selge bøker billigere, gjør det at det blir mindre konkurranse i markedet. Det mest nærliggende ville kanskje vært å ta vekk hele avtalen. Dette var dog et mål som Konkurransetilsynet i større grad en bokbransjen selv ønsket. Bokhandlerne ønsket å beholde fastprisordningen, men de ønsket like vilkår med bokklubbene som i den gamle avtalen var det eneste parten som fikk gi rabatt på nye bøker. Forleggerne var nødvendigvis mindre begeistret. Resultatet ble en ny avtale som i mindre grad dikterte markedet. De største endringene var:
Rabatt på nye bøker
- Før var bokklubbene de eneste som kunne gi rabatt på nye bøker (opp til 25 %), med den nye avtalen kunne alle salgskanaler gi opp til 12,5 % rabatt på nye bøker.
Fastprisperiodens lengde
- Med den gamle avtalen måtte man holde på fastprisen i utgivelsesåret pluss tolv ekstra måneder, med den nye avtalen er det utgivelsesåret pluss fire måneder.
Fastpris på skolebøker (grunnskole og videregående)
- I den nye avtalen var det fri pris på skolebøker.
Hva er spesielt med bøker
For å kunne lage denne avtalen måtte man i forskrift gjøre unntak for bokmarkedet i konkurranseloven. Hvorfor valgte man å la denne bransjen få andre betingelser? For det første så ser man på det å lese bøker som noe som det er ønskelig at folk driver med i stor grad. Man kan si at den gleden en enkeltperson får ut av å lese en bok ikke er den eneste fordelen med boklesingen, men også samfunnet tjener på å ha mennesker som leser bøker. Gitt denne ideen om at mye lesing i befolkningen er bra ønsker man at det gis ut mange forskjellige typer bøker. De store utgiftene knyttet til å gi ut en bok alle de tingene som skjer før boka faktisk trykkes (jf forlagenes argumentasjon om e-bøker som jeg nevnte i Siden sist). Forfatterens lønn, redaktørinnsatsen, korrekturlesing, generelt apparatet som gjør boka klar til å bli utgitt. De ekstra kostnadene knyttet til å trykke en ekstra bok er minimale. Forlaget vet ofte ikke på forhånd hvilken bok som blir en hit, og hvilke som ikke kommer til å selge noe (selv om de av og til nok har en anelse om at Anne B. Ragdes siste kommer til å gi henne til salt i grøten, mens debutantdiktsamlinger muligens har mindre salgspotensial). Å gi ut mange forskjellige bøker vil være fint fordi man sprer risikoen, noen feiler, mens andre gjør det bra, og forhåpentligvis går det mer bra enn dårlig. Ideen om at forlag gir ut smale bøker for å gi mangfold i bokmarkedet kan også sees på som en måte å spre sin økonomiske risiko på. Det å beholde en bransjeavtale var også motivert av at man ønsket å beholde bokhandlere i utkantsnorge.
Den gjeldende avtalen går ut i 2010, men en samlet bokbransje med bokhandlere og forleggere går inn for en utvidelse av avtalen. Neste uke skal vi se på hvilken effekt den nye bokavtalen har hatt og diskutere litt om hvorvidt det er bra å beholde den. Følg med!
Trackback/Tilbaketråkk