Dødendøden
Eirik A. Skrede
Tiden forlag 2010
86 sider

Tiden Norsk Forlags høstslipp begynte med en litt sammenkrøket mann som leste dikt intenst på nord-norsk-bokmål, med ord som inkassotrær og spikerpistolprikkes. Det var åpenbart at det måtte utforskes nærmere.

Dødendøden er en diktsamling som er alt annet enn lavmælt, den skriker ut frustrasjon, overmot, energi, og dødsangst. Hvert dikt føles som et utrop, et slags fuck-you til omverden, eller kanskje til dikteren sjøl, språket og diktingen:

jeg har sotte her

og festa

følelser

til papir

i en syv år lang bedritenhet

jeg har ikke fått til noe som helst

og det eneste jeg har lært

er at en setning

kan være uendelig

hvorfor hylle språket

spør jeg

språket

gir seg faen

Det er sjelden poesi når fram til meg, i slikt henseende er jeg håpløs til å anmelde diktsamlinger, men jeg føler virkelig at Skrede når fram til meg. Språket hans er gjennomarbeida uten å miste en slags umiddelbar sjarme. Måten han utrykker seg føles ung og samtidig, og innblandinga av dialekt gjør også at det føles nært og likt en kommunikasjon med en venn. Jeg lurer dog på hvordan det oppleves for folk som ikke har en nærhet til nordnorsk dialekt, når det igjennom, eller sitter hele Sør-Norge og ser for seg Harald Eia som sier ”Kari Breeemnes”? For meg er han i alle fall morsom og treffende, som i ”KNAS, beibi!”

hvis du kjæm trekkanes igjen
med lyserosa kinn
og store svarte aua
lægg æ haue
på en spissa jærstolpe
og sætt frem slegga

Som tittelen indikerer handler det mye om døden, døden som en fiende og konkurrent, men med en egen fandenivoldskhet. Døden er jo den ytterste formen for drama i vårt samfunn, hvor mange filmer vet du om der ingen dør? Dødsangst er jo også en plikt for et hvert over gjennomsnittlig intelligent menneske, og døden er slutten. Mange av diktene konfronterer denne uunngåelige døden, kommer den i møte, ved å utfordre det skremmende, eller fremheve det dagligdagse med den. De andre to temaene er kjærlighet og diktningen, så tematisk er den ganske lik de fleste diktsamlinger, men formmessig skiller den seg unektelig ut. I det hele tatt en overskuddsbok.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)