Gotham Central
Greg Rucka, Ed Brubaker og Michael Lark m.f.
40 nummer, 2003-2006
DC Comics

 

DC er et merkelig forlag. På en måte sitter de fortsatt igjen på 50-tallet, der de fleste av superheltene deres har sitt opphav og det henger igjen med en hel del utrolig tåpelig konsepter og ideer. Men på den andre siden står de bak både Vertigo og en revitalisering av en del superhelter som ekte mennesker. Og de har Batman. Fra Batman har du Gotham, og fra Gotham får du Gotham Central, The Wire med superhelter.

Vel, The Wire er kanskje å ta litt hardt i, men dette er i hvert fall et forsøk på å få til en ”ekte” politiserie i en verden der det finnes folk som Batman og Jokeren. Vi følger politidetektivene fra Major Crimes avsnittet i Gotham, USAs mest korrupte og forbryterinfiserte by.  De prøver å nøste opp i mord og ran der de ofte konkurrerer direkte med selvtektere ikledd latterlige kostymer og med milliarder på bok. Ikke rart at de kan føle seg maktesløse og lettere irriterte. Og korrupte, la oss ikke glemme.

Gotham Central har en hel skokk med karakterer, det snakk om et helt avsnitt av Gotham-politet, men vi følger for det meste et sett med politidetektiver som løser saker i Gotham. Serien er delt opp i saker, og et par med detektiver er primæretterforskere på hver sak som ofte går over 3-5 nummer. Dette gjør at vi ofte skifter hovedpersoner, mens de andre karakterene tar en bakgrunnsrolle i et par nummer. Dette er på mange måter likt måten mange politiserier på TV er lagt opp, og det funker bra her. Når det gjelder de spesifikke sakene er det ikke alle som er like spennende, og de beste er ofte mer fokusert på detektivenes hverdagsliv enn den faktiske saken (som for eksempel  Half A Life og  Corrigan)

Det er den sammenhengende historien over alle de 40 numrene som gjør at Gotham Central fungerer som en helhet. Vi opplever flere dødsfall, og en kraftig dose karakterutvikling, og vi får innblikk i Gothams lokalpolitikk. Det er denne delen av serien som minner mest om The Wire (eller muligens The Shield). Politiarbeid vises som en blanding mellom et ineffektivt, korrupt byråkrati og en direkte slagmark der skuddskader og posttraumatisk stress er nærmest hverdagskost. Partnerforholdet mellom detektivene vises som nærmest det eneste stabile i denne verdenen, og hele serien kretser om disse svært tette båndene som dannes når to personer jobber så tett med hverandre i farlige situasjoner.

Desverre treffer ikke Gotham Central helt. Det hadde i det hele tatt vært en bedre tegneserie og fortelling i seg selv om den hadde droppet hele Batman og superhelt greiene, selv om det leder til en del morsomme mordsaker. Det er lett å bli revet ut av den dystre og realistiske stemningen når karakterer som Starfire og Robin dukker opp. Heldigvis er superheltdelen av serien for det meste svært tonet ned, og når en av dem dukker opp er det enten som bakgrunnsfigur eller som mordoffer/mistenkt. Det gjør at man med et par uheldige unntak kan se denne delen av serien som nødvendig krydder for å passe serien inn i DCs etter hvert svært brede univers.

Alt i alt er dette en tegneserie som helt klart kan bør leses av fans av den dystre siden av politiromaner, i alle fall om man har tid til å ta seg gjennom alle 40 numrene i riktig rekkefølge. Det er som sagt ikke helt opp til standarden satt av The Wire, men man kan ikke forlange perfeksjon mer enn en gang per tiår, så jeg lar det gå for denne gang.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)