Var innom kjedebokhandel, la oss kalle den Hark, siden den ligger på knutepunktet der også optikeren min er. Bokhandelen er eneste bokhandel i tettbygd strøk på et par kilometer i hver retning, så den dekker vel en 20-30 000 mennesker. Bokhandelen er relativt stor – jeg vil anslå 80 kvadrat.

Jeg kjøpte en penn, et hagesett for barn og noen fargekritt på salg. Da jeg sto ved disken kom jeg plutselig på at jeg egentlig var i en bokhandel, og hadde denne samtalen med hun bak disken:

– Stemmer det at de to der er de eneste hyllene med innbundet skjønnlitteratur i denne butikken? (Peker inn i det mest utilgjengelige hjørnet i butikken)
– Eh, vi har jo (peker)… Men det er jo barnebøker. Og så har vi noe engelsk.
– Så det er to hyller i denne butikken? Jeg vet at ikke du bestemmer dette altså, men det er jo helt sjukt.
– Ja, vi satser på pocket, det er billigere.

KJÆRE VENE.

Jeg har ikke ord. De tidligere nevnte 20-30 000 som sogner til denne bokhandelen er de best utdannede i landet, med mest penger på bok. Og her har vi EN ENESTE HARK-BOKHANDEL – som satser på det som er billigst???? Og for å si det sånn – det var ikke billigbøker som tok mest plass heller, det var fargekrittene og pennalene.

Godt biblioteket ligger like ved og er digert og kjempebra. Den som graver en grav for seg selv faller såvisst i den.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)