A game of thrones
George R.R. Martin
Bantam, 1997, 831 sider

Noen ganger leser man en bok på det perfekte tidspunktet, og den får en spesiell plass i livet ditt. Jeg leste A game of thrones da jeg var i førstegangstjeneste. Jeg hadde egentlig bedt om siviltjeneste på pasifistisk grunnlag, men en byråkratifeil gjorde at jeg måtte søke på nytt etter at jeg var innkalt, og hæren brukte god tid på å behandle søknaden. Jeg endte opp på Setermoen, og påbegynte noen av de mest deprimerende månedene i livet mitt. George R.R. Martins bøker var det eneste jeg så frem til hver kveld, og jeg slukte dem for så å lese dem igjen. Det er faktisk en av de få tingene jeg har brydd meg om å huske fra den tiden. Og nå kommer bøkene på HBO, som TV-serie.

When you play the game of thrones, you win or you die.

George R.R. Martins mesterverk, som ledet til at han ble kalt den amerikanske Tolkien av TIMES, kunne ikke vært mer forskjellig fra Ringenes Herre. Vi følger 8 forskjellige personer, alle adelige, gjennom en mildt sagt turbulent tid. 15 år tidligere kom kongeriket ut av en forferdelig borgerkrig, og den nåværende kongen har vist seg å være mye mer egnet til å vinne kronen enn til å holde den. For Stark-familien, ledet av Eddard og Catelyn, betyr det at de hyggelige familiestundene er over. Ikke bare kommer kongen på overraskende besøk, men han har  Lannister-familien på slep, og det er godt med ondt blod mellom de to dynastiene. Over sjøen planlegger Targaryen-familien et nytt forsøk på å ta tilbake tronen de tapte for 15 år siden, og planen innebærer å gifte bort 13 år gamle Daenarys til en barbarisk hærfører. Hvis ikke det var nok, så er vinteren på vei, og den kan vare mange år av gangen.

He is almost 4, and a Stark of Winterfell. He won’t be a child forever, and winter is coming.

Dette er bare opptakten, selvsagt. A game of thrones er serie om politisk manøvrering og harde realiteter i en verden der det en gang fantes magi og fabelfigurer, men som nå er en dyster og litt melankolsk virkelighet. Martin unngår nesten alle klisjeene som ødelegger dårlig sjangerlitteratur, og der han ikke gjør det omfavner han klisjeen og gjør den virkelig. Realistisk er et ord som det slenges mye rundt med, men A game of thrones virker ikke bare realistisk, men sann.  Dette er ekte mennesker som lever i en verden som er virkelig for dem, og boken forteller oss noe om sant om mennesker, uansett hvor de lever. Handlinger har ekte konsekvenser og personene har ekte følelser. Her er det ikke pappfigurer i handlingens tjeneste, alt som skjer er drevet av personer med egne ønsker og behov.

Ikke nok med det, men fortellingen er drevet frem av en følelse av historisk vekt, der tidligere handlinger kan påvirke hendelser tiår inn i fremtiden. Historien er levende for personene i boken, og den føles levende for leseren også. Det legges aldri skjul på at dette er en middelalderverden, de fleste som ikke er adlelige har det ganske ille uansett hvem som er konge, og historien skrives av seierherrene.

Martin skriver i begrenset perspektiv tredjeperson, med fokus på en karakter i hvert kapittel. Dette gjør at du ofte kan få forskjellige versjoner av hendelser fra forskjellige personer, og øker følelsen av at det ikke finnes en ”helt” i bøkene. Alle personene har mer enn en side, noe som er ganske uvanlig i denne typen litteratur, og derfor føles det også som om du kjenner disse personene etter å ha levd i hodet deres. Selv om man lett kan putte personer i en bås, Arya er guttejenta, Jon er den utstøtte helten og Tyrion er en sarkastisk anti-helt, så oppdager man snart gjennom andre karakterers øyne at første inntrykket ikke alltid er riktig.

Most men would rather deny a hard truth than face it

Et lite problem boken har er at over halvparten av hovedpersonene er barn. Den yngste, Bran, er bare 7 når boken starter, og selv Jon Snow er kun 14. Nå regnes 14 som en ganske voksen mann i bokas verden, men det er likevel en liten brist der som gjør at noe av handlingen blir vanskelig å svelge. Det er også en god mengde sex-scener og banning, mye mer enn i en klassisk fantasy-bok, og jeg kan ikke si at disse scenene alltid er like godt skrevet. Heldigvis er TV-serien produsert av HBO, som vet hva man skal gjøre med denne type scener og i tillegg valgte å legge på 3-4 år på alle karakterene for å unngå noen av bokens få problemer.

TV-serien Game of Thrones hadde premiere i USA for to dager siden, og den kommer til Norge 4.mai. I tillegg kommer den i alle fall på SVT mot slutten av året, om man ikke har veldig lyst til å betale for en masse kabelkanaler man ikke ser på. Jeg gleder meg, men anbefaler å lese boken først. Jeg garanterer at den er bedre.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)