Filmen Where the wild things are er basert på en barnebok fra 1963, skrevet av Maurice Sendak. Boka handler om Max som blir sendt i seng uten kveldsmat fordi han bråker for mye, men heldigvis forandres rommet hans fort til landet hvor «the wild things» bor, eller sagt i Anne Cath. Vestlys norske språkdrakt, til huttetuenes land.

Barneboka består av bare et fåtall setninger, men har allikevel blitt til en spillefilm på nærmere to timer. En av grunnene til dette er at regissør Spike Jonze, manusforfatter Dave Eggers og originalforfatter Maurice Sendak jobbet lenge med manuset, og ikke minst tok historien om Max alvorlig. De har gjort historien om Max større og dypere enn hva de få sidene i billedboka viser. Det som kan leses som en enkel historie om en gutt med stor fantasi, har blitt til en stor fortelling om en ung gutt med mye energi, få venner, voksenlivets bekymringer og alt det vanskelige med å være barn rundt seg hele tiden.

Dave Eggers skrev manuset til filmen i tett samarbeid med regissør og originalforfatter, og han ble senere oppfordret til å skrive en roman av det stoffet de hadde. Her tok han seg noen friheter, som han selv skriver i etterordet, men kjernen er den samme.

Romanen The Wild Things har blitt en veldig trist og veldig fin bok om sju år gamle Max og hans eventyr i huttetuenes land, som har plass og tid til å ta for seg de alvorlige undertonene. På mange måter handler boka om å bli voksen, eller kanskje rettere sagt, barns frykt for det å bli voksen og alt alvoret det fører med seg. Max har en storesøster, Claire, som pleide å leke med ham, men som nå «har glemt alt som er gøy», en mor som jobber for mye, en far som bor for langt unna til at han ser ham ofte nok og en slags stefar som Max i bunn og grunn synes er en tulling. Denne utdypingen av Max og bakhistorien hans er det som skiller romanen og filmen mest fra barneboka, noe som var nødvendig for å gjøre stoffet omfattende nok for en filmatisering. Jeg mener det er helt riktig retning Eggers og Jonze har tatt utifra den lille barneboka jeg leste om og om igjen da jeg var liten, for den rommer alle disse historiene selv om den ikke forteller dem i sin ordknappe form.

Etter å ha lest boka til Eggers sitter jeg igjen med en litt fjern tolkning av huttetuene, eller «de ville», som et bilde på følelsene Max sliter med. Huttetuene er skremmende, noen ganger farlige, irrasjonelle, barnslige og energiske, men også redde, triste, ensomme og til tider sjalu, men alt dette er mye større hos monstrene enn i oss mennesker. Uansett om min tolkning stemmer overens med Eggers hensikt, så tror jeg vi kan konkludere med at prosjektet rundt Where the wild things are har blitt et komplekst og stort univers som tar barn (og huttetuer) på alvor, akkurat som barneboka en gang gjorde.

Det finnes en i oss alle, tross alt.
God film og bok!

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)